En utålmodig kreftforsker

Internasjonalt arbeid

Ursin har hatt en betydelig internasjonal karriere. Publikasjonslisten er lang og blir stadig lengre.

– Hvorfor er det så viktig å jobbe internasjonalt innen forskning?

– Alt vi gjør, skal være i tråd med internasjonale retningslinjer, enten det gjelder forebygging, screening eller kreftregistrering. Det er viktig at de som arbeider hos oss er på banen internasjonalt, og det er de. Vi oppmuntrer sterkt til å sende inn presentasjoner og reise på konferanser. Der kan de få med seg hva som skjer og ta med ideer hjem. Jeg reiser på en del av disse konferansene selv, og oppfordrer mine stipendiater og postdoktorstipendiater til å gjøre det samme. Du får et annet perspektiv.

– Hva har internasjonalt arbeid betydd for deg personlig?

– For meg har det vært viktig. Det har kanskje noe med hvordan jeg vokst opp, jeg bodde utenlands i oppveksten. De to første årene av mitt liv var jeg i Chicago uten at jeg husker noe av det. Et halvt år av barneskolen gikk jeg i Palo Alto, og jeg gikk også noe av gymnaset i California. Man tenker kanskje annerledes om det å reise ut når man har bodd så mye utenlands. Å bo og jobbe i utlandet har sine utfordringer, men jeg har en fantastisk mann som har vært veldig støttende. Da vi bodde i USA og ikke hadde familie i nærheten, hadde vi venner som fungerte som pseudofamilie. Også familien stilte opp. Vi har sittet i California og ringt hjem til foreldrene våre og spurt om noen kan komme over. Både mine og min manns foreldre sa alltid ja. Det har vært helt avgjørende, du kan ikke klare ting alene.

– Har det kostet noe?

– Jeg er veldig fornøyd, jeg. Når man får jobbe med noe man er lidenskapelig opptatt av, blir man tilfreds. Familie og jobb er aller viktigst for meg. Skal jeg sammenligne meg med andre legevenner, bruker jeg kanskje mindre tid på kulturelle ting. Opera og konserter har måttet vike. Jeg får ikke tid til alt.

– Du skriver i avisen om hva WHO anbefaler at vi skal spise, hvordan er det å gå i dagligvarebutikken?

– Det hender jeg står i butikken med handlevognen og får lyst til å si til hun bak meg i køen at jeg akkurat har kjøpt grønnsaker et annet sted, ler hun. – Man skal jo helst leve som man lærer. Men jeg passer på det viktigste, å unngå røyking og fedme.

– Hva er det som motiverer deg på jobb?

– Det at vi hele tiden ser fremskritt og potensial for å gjøre ting bedre innen kreftdiagnostikk og behandling. Det betyr veldig mye med dyktige og inspirerte medarbeidere. I den praktiske hverdagen er det de som stimulerer og motiverer. Innen forskning er det også kjedelig og langtekkelig arbeid, men innimellom kommer de flotte resultatene og mulighetene. Jeg er veldig glad i å skrive forskningssøknader.

– Det tror jeg ikke jeg har hørt noen si før.

– Da kan man være kreativ og planlegge noe nytt. Jeg synes også det er morsomt å lese søknader internt og prøve å hjelpe med å få søknaden enda bedre, vise tydeligere hvorfor prosjektet er viktig. Jeg synes det er så gøy, gjentar hun blidt. – Jeg tror faktisk jeg skal gjøre det hele helgen, sier hun uten antydning til ironi.

– Hva er du mest fornøyd med å ha oppnådd?

– På Kreftregisteret er det alt vi har fått til i disse snart fem årene – forbedringer i infrastrukturen som nå gir kjappere koding, kvalitetsregisterresultater, forbedringer i screeningprogrammene og mange nye, viktige forskningsprosjekter. For min egen forskning har arbeidet med mammografisk tetthet vært viktig. Dette er en metode som kan dele kvinner inn i ulike risikokategorier.

– Kan tetthet brukes til å personalisere forebyggingen?

– Tja, kanskje. Vi må teste det mer ut, og det er i gang. Kanskje kan tetthet sammen med andre faktorer brukes til å avgjøre hvem som bør ha screening når, og kanskje kan endringer i tetthet brukes i klinisk arbeid og ha betydning for den enkelte pasient. Når vi får til slikt, gir arbeidet mitt mening.