Hvor går grensene?
Man kan spørre seg: Ser ikke sykepleieren gutten på fem år med sterke smerter i nedre høyre kvadrant, og de engstelige foreldrene som sitter ved siden av ham? Ser hun ikke den slitne, gamle enkemannen som har falt i trappen, og som har smerter i høyre hofte? Eller den enda eldre damen med ekspressiv afasi og nedsatt kraft og følelse i venstre arm og bein?
Et viktig element er at personifisering av en sykdom eller tilstand, eller sagt på en annen måte, umenneskeliggjøring av en pasient, ses på som udelt negativt (jamfør stigmatiserende og diskriminerende) i Språkspaltens artikler (1, 2, 5) – (7). Vi antar også at pasientene ikke ønsker å bli tiltalt på denne måten, jamfør «epilepsi er noe jeg har, ikke er» (5). Noen spørsmål dukker da opp. Er det et poeng å skille mellom akutte og kroniske sykdommer? Sannsynligvis, da noen sykdommer kan separeres fra personen, andre ikke. Blindtarmen kan separeres fra personen, men det kan ikke demensen. Er det noe poeng i å skille mellom sykdommer som epilepsi og demens, og mer generelle tilstander som funksjonshemning og rusmisbruk? Og er det noe poeng i å lage et skille som er avhengig av kognitiv funksjon, dvs. om pasienten kan «forsvare seg» (1) eller ikke, for eksempel en person med epilepsi versus demens? Sannsynligvis ikke, jeg synes i alle fall at sistnevnte skille blir kunstig.
Mye av vår språklige aktivitet involverer kategorisering av medmennesker (4). Vi vil gi og få ulike merkelapper i ulike roller og situasjoner. Det kan føles ubehagelig å bli satt i bås, noen ganger til og med stigmatiserende, noe som kanskje er basis for denne diskusjonen. Hvis man antar at man uansett vil bli satt i en eller annen bås – at det er en menneskelig egenskap å kategorisere og at det dermed vil skje – hjelper det da å sette en mengde ord i en «fy-bås»? Og hvor går grensen mellom hva vi kan akseptere og ikke akseptere, det vil si grensen mellom å havne innenfor eller utenfor båsen? Her gjør jeg også en annen antakelse, nemlig atbåsen kun er reservert for negativt ladede ord. Alternativ må vi bytte ut akademiker med en «person som er i akademisk yrke» og filolog med en «person som studerer eller forsker i filologi».