Re: Å stirre døden i hvitøyet

Takk til Materstvedt for den interessante og personlige fortellingen om «å stirre døden i hvitøyet» i Tidsskriftet nr. 6/2015 (1), og spesielt for hans rungende «nei» til å «akseptere døden». Jeg kjenner igjen denne motviljen blant foreldre til barn med trisomi 18, meg selv inkludert. Hvorfor i all verden skal vi «akseptere døden» på vegne av våre trisomibarn? Hvorfor skal vi ta til takke med et palliativt fokus, når det vi ønsker for våre barn er mulighet til å leve? For våre barn blir dessuten presset om å «akseptere døden» og det lindrende fokus med manglende vilje til behandling, til en selvoppfyllende profeti.