Bare uflaks?
I kjølvannet av publiseringen ble disse forskningsresultatene kommentert i både norske og internasjonale medier. Studien er flere steder blitt feiltolket som at to tredeler av alle krefttilfeller skyldes «uflaks» (3, 4). Forskerne uttalte seg imidlertid ikke om individuell kreftrisiko eller risiko på befolkningsplan, de ga en mulig forklaring på hvorfor risikoen for kreft varierer mellom vevstyper eller organer. I og for seg er denne observasjonen både viktig og interessant, og den stemmer godt med det man er kommet frem til i andre deler av forskningslitteraturen: Celler som ikke deler seg, kan ikke gi opphav til kreft, og når mange celler deler seg, vil det oftere oppstå feil i celledelingsprosessen.
Ved hver celledeling er det altså en liten risiko for at det oppstår feil som kan videreføres og ende opp som en kreftsykdom. Å omtale de tilfellene der celledelingene går galt som «uflaks», signaliserer at de ikke kan påvirkes. Men vi vet at mange miljøfaktorer og arvelige tilstander nettopp øker sannsynligheten for at det oppstår genskade. De kan påvirke reguleringen av cellevekst, celledeling, innvekst av blodkar, evnen til spredning eller DNA-reparasjonsarbeidet gjennom genetiske og epigenetiske mekanismer. Det blir altså for enkelt å skille det tilfeldige elementet (antall stamcelledelinger) fra påvirkningen fra arv og miljø.
En rask opptelling viser at 30 av de 31 kreftformene som ble inkludert i den omtalte studien, utgjør under halvparten av alle kreftdiagnoser som stilles i Norge. Den siste av de 31 kreftformene er en svært vanlig, men veldig «snill» form for hudkreft, basalcellekarsinom, som ikke registreres systematisk her i Norge, blant annet på grunn av det lave malignitetspotensialet. Viktige kreftformer som bryst-, prostata-, nyre- og blærekreft var ikke inkludert.
Om samvariasjonen mellom antall stamcelledelinger og kreftrisiko er like overbevisende når man regner med alle kreftsykdommer som vi har god oversikt over, gjenstår derfor å se. I tillegg var noen av kreftsykdommene i artikkelen delt inn på det vi synes er ikke-intuitive måter. Ett eksempel er osteosarkom, som var inndelt i fire ulike sykdommer i henholdsvis arm, bein, hodeskalle og bekken, et annet lungekreft, som ble regnet som to sykdommer – hos henholdsvis røykere og ikke-røykere.
For å klassifisere kreftsykdommene i to grupper etter grad av innflytelse fra arv og miljø, beregnet forfatterne en «extra risk score», som skal forstås som risiko utover det stokastiske (tilfeldige) elementet som forklares av antall stamcelledelinger. Den ble definert som produktet av livstidsrisiko og antall stamcelledelinger gjennom livet (på en logaritmisk skala). Omformulert er skåren logaritmisk proporsjonal med en slags justert kreftrisiko, justert for antall stamcelledelinger i det tilsvarende organet.
Kreftformer med høyt antall stamcelledelinger og høy livstidsrisiko utgjør gruppen der påvirkning av miljø og arv er sannsynlig (rødt rektangel i figur 1), mens det motsatte antas å være tilfellet for verdier i den andre enden av skalaen. I beregningen er det hovedsakelig livstidsrisikoen som avgjør om kreftformen havner i gruppen av arvelige og miljøpåvirkbare kreftformer.
Dette gir et sterkt forenklet bilde av situasjonen. Det er langt fra innlysende at denne skåren gjenspeiler den potensielle innflytelsen fra arvelige faktorer og miljøfaktorer. Likevel brukes skåren til å sortere sykdommene i de to gruppene som er beskrevet over ved hjelp av en metode som kalles «klyngeanalyse».
Analysen bygger her på kun én verdi per kreftform, og grensen trekkes der skårdifferansen mellom to grupper blir maksimal (og minimal innenfor hver gruppe). Grensen har dermed ikke uten videre noe med graden av skåren eller påvirkning fra arv og miljø å gjøre. Så ser vi da også at malignt melanom havner i gruppen med lav innflytelse av arv og miljø, mens vi vet at arvelige egenskaper som hudfarge og miljøpåvirkning fra ultrafiolette stråler har svært mye å si for forekomsten av denne forebyggbare sykdommen.