Spille hverandre gode

Kognitivt bias

I kullboka står det at Jon Håvard Loge var et lovende ungdomstalent innen friidrett og langrenn. Man ville forventet å finne ham blant godt middelaldrende menn som stuper i mål med snørr over hele forsiden og flimrende hjerte etter milelange skirenn, han som til og med bor rett vest for Oslo.

– Jeg har fått min dose pasienterfaring. Først ble jeg utsatt for en bilulykke i gymnastiden. Da lå jeg lenge på sykehus og har hatt behov for hofteprotese i ettertid. Rett etter at jeg begynte i min første jobb som lege fikk jeg en aggressiv sarkoidose. Uten å gjøre det til noe stort poeng må jeg vel konstatere at helsen min ikke er fantastisk. Det ble ikke Birkebeineren på meg, men jeg ble desto bedre til å gå på ski med ungene.

Et poeng er det likevel at hans opplevelser som pasient er viktige som del av porteføljen som lege. For eksempel vet han hva elendig smertebehandling er. Han er høyt og lavt i det vitenskapelige landskapet. Listen over verv, oppdrag og publikasjoner spenner fra prestisjetung, internasjonal forskning til studentundervisning og fagbøker for den opplyste allmennhet – både pasienter og behandlere. Sjefen hans kaller ham en «sann intellektuell», kjennetegnet ved stikkordene «sylskarp analytiker» og «meget dyktig veileder.» Hun bekrefter også det Jon Håvard Loge selv mener er den røde tråden i karrieren: «Han er svært opptatt av pasientene og pasientperspektivet».

– Det lyder jo vakkert. Sier ikke alle leger det?

– Leger har en tendens til å gjøre det de selv kan best, ikke nødvendigvis det pasienten trenger. Det har slått meg i møte med studentene jeg underviser at den mest krevende øvelsen er å få dem til å forstå at de både må kunne sykdommen og kunne behandle pasienten. Jeg pleier å si at det krever en form for tospråklighet.

– Hvor språkmektig er kreftomsorgen i så måte?

– I oppfølgingen av overlevere etter kreft har det vært et ensidig fokus på å kontrollere at pasienten er «tumorfri». De fleste kreftoverlevere får jo ingen ny svulst, derimot sliter mange med plager som de selv ikke forstår og som legen ikke har noe system for å fange opp eller ikke interesserer seg for. Anslagsvis 10 – 15 % av alle kreftoverlevere vil utvikle alvorlige seneffekter i form av sekundær oversykelighet. Dette er et underkjent og underkommunisert problem som jo omfatter mange mennesker når vi vet at det per i dag er mer enn 200 000 pasienter som lever med en kreftsykdom i anamnesen. I tillegg kommer de psykologiske utfordringene. Kreft er på veldig mange måter en mentalt krevende sykdom. Man er ofte subjektivt frisk når sykdommen blir oppdaget. Å få diagnosen er i seg selv en skjellsettende livshendelse. Så blir man syk av behandlingen. Deretter heier alle. «Du er frisk», sier legen begeistret når kreftcellene er borte, mens pasienten føler seg utmattet og elendig. Mange leger opplever seg hjelpeløse i møte med noe som skulle ha gått over som ikke har gått over. Det blir lett å mistenkeliggjøre pasienten i stedet for å møte problemet med den nysgjerrigheten et uforutsett symptombilde tilsier. Vi trenger mer kunnskap – evidens – om hvordan kreftpasienter best kan følges opp og hvem som bør gjøre det.

– Men palliativ medisin er vel til gjengjeld verdensmestere i pasientfokus?

– Palliativ medisin vokste frem som en del av motkulturen i 1960-årene. Døden var da bokstavelig talt fjernet fra medisinen, man fant ingenting om døden i medisinske artikler eller lærebøker. Behandlingen av døende var tilsvarende dårlig. Sykepleierne førte typisk nok an i opprøret som måtte komme. Faget har utviklet seg derfra, men rester av motkulturen gjenfinnes fortsatt som romantikk. Å dø av kreft er å dø på første klasse sammenliknet med mange andre dødelige sykdommer. Tendensen til å dyrke denne egenarten kan være til hinder for å ta i bruk ervervet kunnskap til beste for pasienten, altså kunnskapsbasert medisin. Anestesilegene overforbruker invasive teknikker, psykofolket rykker inn med urealistiske ambisjoner og tolker ofte normale reaksjoner inn i sine systemer for psykopatologi som selvsagt ikke er laget for denne konteksten. Igjen dreier det seg om kognitivt bias, at leger gjør det de selv kan best og forveksler det med beste kunnskap. «For en mann med en hammer er alle problemer spikere.»

– Jeg vil ha mer forskningsbasert kunnskap også på dette feltet. Noen mener at det er uetisk å forske på døende pasienter. Jeg ser ingen holdbare etiske motforestillinger mot å rekruttere denne gruppen til kliniske forskningsprosjekter. Poenget med informert samtykke er jo at pasienten skal få et valg. Faktum er at de aller fleste pasientene er altruister, det gir dem mening å bidra selv om de er garantert ikke å få noe utbytte selv.