Fastlege med mye attåt
Det er utvilsomt en fordel å være systematisk og glad i å arbeide når man har så mange jern i ilden som Satya. I tillegg til fastlegepraksis, som nå er delepraksis, driver han egen klinikk for pasienter med muskel- og skjelettlidelser. Både allmennlegekolleger og fysioterapeuter i Bergens-området lovpriser hans kunnskaper innen bløtdelsortopedien og henviser gladelig sine pasienter til ham.
– Ortopedene er jo ikke så glade i «kald ortopedi», sier Satya og forklarer at det handler om belastningslidelser i bløtvevet som bursitter, tendinopatier og leddplager som ikke krever operative inngrep. – Jeg synes allmennlegene skal ta hånd om dette. Det er vi som ser pasientene først og kjenner dem best, men det krever god kunnskap på området.
Satya føyer seg inn i rekken av allmennleger som etter mange års praksis velger å begynne på et doktorgradsarbeid i moden alder. Valget av problemstilling er ikke overraskende behandling av «frozen shoulder». Pasientene henter han fra egen praksis.
– Man kan spørre seg hva man skal med en doktorgrad rett før pensjonsalderen, men jeg har veldig lyst til å få et materiale som kan vise hvilken behandling som sannsynligvis er den beste for denne tilstanden. Ønsket om å forske har vært der lenge, men for oss fastleger er praksishverdagen så altoppslukende at tiden og energien brukes opp der. Jeg kom til et punkt der jeg måtte velge. Å drive full tids praksis som fastlege og å forske lar seg ikke forene, selv om jeg gjerne jobber 12 – 14 timer per dag. Jeg kom til at jeg måtte velge bort noe av fastlegejobben og fikk dispensasjon til å inngå delepraksis før jeg fylte 60 år. Dette har gitt meg den friheten jeg trenger for å fortsette forskningen, uten at jeg mister fotfestet i klinikken, sier han.
– Å begynne å forske har vært en nyttig erfaring for meg, jeg må lære meg å tenke annerledes og være mer kritisk til hva vi driver med i klinisk arbeid. Forskningen har gjort meg mer ydmyk. Det enkleste er å gjøre ting slik vi alltid har gjort det og tro vi gjør en god jobb. Alle har sine solskinnshistorier. Det gjør oss blinde for andre måter å drive på. Her kan forskning hjelpe oss til å se mer kritisk på egen praksis. Å lese artikler lærer meg å sette spørsmålstegn ved det jeg gjør.
Satya Sharma Pal var leder av arbeidsgruppen som i 2011 – 13 i regi av Helsedirektoratet arbeidet med å lage retningslinjer for bildediagnostikk for primærhelsetjenesten. Myndighetene så at utgiftene til MR-undersøkelser skjøt i været og ønsket at fagmiljøet skulle se på hva som var faglig riktig og fornuftig bruk. Å lage kunnskapsbaserte retningslinjer viste seg fort å være uoverkommelig.
– På enkelte områder innenfor muskel- og skjelettsykdommer fant vi lite systematiske studier. Derfor valgte vi å være pragmatiske og beskrev kunnskapen der den fantes, ellers nøyde vi oss med å beskrive hva som anses som god praksis. Selv om vi er sent ute, håper vi at våre kolleger, spesielt de yngre, kan bruke dette som støtte i sine beslutninger.
Han fortsetter: – For øvrig tror jeg at løpet er kjørt når det gjelder å begrense bruken av MR-undersøkelse. Det store presset skapes av en blanding av legenes/behandlernes usikkerhet og pasientenes forventninger. For min del opplever jeg at grundig klinisk undersøkelse er nøkkelen til god diagnostikk, og med tillegg av ultralyd i noen tilfeller kan man komme veldig langt. Dessuten kan man med bruk av ultralyd på noen ledd vise pasienten hva man finner der og da.