«Schisto»
– Hvorfor valgte du å forske på tropesykdommer?
– Det var litt tilfeldig. En foredragsholder lette etter en forsker som kunne gjøre klinisk undersøkelse for gynekologisk schistosomiasis – og vi var på utkikk etter et prosjekt. I en pilotstudie i Malawi fant vi at gynekologisk schistosomiasis var mye vanligere enn vi hadde trodd. Etter artikkelskriving og turnustjeneste var det noen i Zimbabwe som ønsket at vi ble med på et større prosjekt.
Det er ikke så mye oppmerksomhet rundt schistosomiasis, bare kalt «schisto» av dem som jobber med det.
– Sykdommen ble oppdaget i 1899, og først 90 år senere kom den første større befolkningsundersøkelsen om gynekologiske skader. Infeksjonsmedisineren Hermann Feldmeier tenkte med én gang at det kunne være en risikofaktor for hiv.
– Hva holder du på med nå?
– Vi har en større studie gående i Sør-Afrika. Da vi undersøkte kvinner i Zimbabwe, avdekket vi forhold som var veldig skremmende – genital schistosomiasis var assosiert med hiv. Når man gjør en tverrsnittsstudie, vet man ikke hva som er høna og hva som er egget. Vi tror at schisto kom først. Det andre funnet som sjokkerte meg som kliniker ute i bushen, var at behandlingen ikke virket. Etter tre måneder var lesjonene fortsatt der. Var det noe galt med medisinene?
Hun fortsetter: – Jeg økte doseringen til det høyeste jeg hadde hørt om og så kvinnene igjen flere ganger, noen få gjennom fem år. Lesjonene var uendret. Jeg tegnet, fotograferte og dobbeltsjekket og gikk en god del runder i Europa og USA for å forsøke å finne alternative behandlingsmåter. Det som var klart, var at ormen var død. Urinschisto forsvant, men skadene var der fremdeles. Det eneste som fantes var kirurgiske løsninger, men det er ikke noen holdbar løsning i et utviklingsland. Jeg måtte reise tilbake til landsbyen og fortelle kvinnene at jeg ikke visste hvordan jeg skulle behandle det. En kvinne i en av gruppene jeg holdt, lente seg over mot meg, klappet meg på låret og sa: «Don’t worry doctor, we have bigger problems than this one.»
Hun slår ut med armene. – Det er jo så sant. Vi kommer med våre ideer om hva som er viktig og hva som ikke er det.
– Hvordan er det å forske i Afrika?
– Hverdagen er kaotisk, ikke strømlinjeformet, og man må ta det som det kommer.
– Det er kanskje sensitivt å forske på gynekologiske problemstillinger?
– Da jeg ga opp å behandle voksne, begynte jeg å se på behandling av barn og unge. Det er et minefelt: barn, hiv og gynekologi. Vi gjorde en undersøkelse av 10 – 12-åringer, og de har gynekologiske symptomer før de er seksuelt aktive. Man må forberede samfunnet på at man kommer med denne problemstillingen, sier hun.
– Misbrukspotensialet må minskes. Vi har kun kvinnelige ansatte – sjåfører, intervjuere og prøvetakere. Det har vært ordentlig vanskelig å få til dette. Det er også en gruppe noe eldre jenter som får tilbud om gynekologisk undersøkelse. Mange har vært utsatt for seksuelle overgrep og har traumer. Sør-Afrika er et av landene i verden hvor det begås flest voldtekter. Vi har måttet drille personalet mye på forhånd. Folk skal ha gode møter med helsevesen og helseforskning. Vi skal ikke legge igjen noen negative spor i samfunnet.
– Dere kan bli nødt til å gi vanskelige beskjeder når dere tester for hiv?
– Det gjør vi, og det betyr at vi ikke kan slippe tak i et menneske uten å ha en plan. Vi på klinikken hadde alliert oss med en naboinstitusjon som skulle følge opp dem som fikk påvist hiv. Dette viste seg å være en massiv jobb. Det er 2 000 tenåringer inkludert i studien, og 25 % er hivpositive. De er fortsatt i skolealder. Vi hadde gjettet på 8 %. Naboklinikken taklet ikke mengden. Nå har vi fått inn egne hivrådgivere som følger opp disse jentene.
– Får de medisiner?
– Ja, i Sør-Afrika er det satt i gang antiretroviral behandling. I Zimbabwe var det ikke tilgang på medikamenter den gang, det var forferdelig.
– Du bestiller gatekjøkkenmat til klinikken?
– Når man jobber med barn og tenåringer, kan man ikke gi penger, men man kan gi dem noe de nyter godt av der og da. Vi har valgt å ha ballspill, musikk og videoer, og vi bestiller mat. Vi prøver å gi dem gode opplevelser.
– Hva håper du å oppnå med forskningen?
– Vi ønsker å få det avklart om schistosomiasis gjør deg mer sårbar for hiv. Det er ingen lett måte å gjøre dette på, for vi kan ikke ha randomiserte, kontrollerte forsøk med placebo. Det andre er å kartlegge hvor mye plager genital schistosomiasis gir kvinner, og hvordan det best skal behandles.