Hvordan redde verden?
Da Mina var 16 år, troppet hun og bestevenninnen Siri Baastø opp hos Oslo Røde Kors. De ville møte flyktninger og være guider for nyankomne, men fikk beskjed om at de var for unge. De spurte om de ikke kunne få vise at de var voksne nok for oppgaven. Etter Siri og Mina ble reglene endret og aldersgrensen nedjustert.
– Hvor fikk du samfunnsengasjementet fra?
– Jeg har sett faren min gråte to ganger – da storesøsteren min giftet seg og så under en reise til Iran da jeg var barn. Landsbyen mamma er fra, Taybat, ligger en time fra Herat i Afghanistan. Der ble pappas bror begravet levende da Sovjet invaderte Afghanistan. Vi besøkte graven, som var en rektangulær dyp brønn med et glasstak over. Der kunne vi se levninger på bakken – knokler, rester av eiendeler, skinnsko. Ved siden av satt min far på huk og gråt da vi andre sto ved bilen klare til å reise. Det var den type gråt som man kjenner på kroppen en mil unna, en vond, hulkende gråt.
Etter dette har angrepskrig gjort meg opprørt – krigføring og det det fører til av ødeleggelser på det sivile samfunnet. Da jeg så bilder av sultne afrikanske barn på TV som barn, lurte jeg på hva som måtte til for at mennesker ikke skulle sulte. Du tror at det er på grunn av matmangel. Men foreldrene mine snakket om mekanismer som gikk over hodet på meg.
Hun fortsetter: – Så i tenårene begynte jeg å dra til Institutt for fredsforskning (PRIO, Peace Research Institute Oslo) og NUPI (Norsk utenrikspolitisk institutt). Jeg bare satt der sammen med dem som jobbet der, voksne akademikere, og hørte på foredragene deres. De måtte vite hva som foregikk. Jeg måtte forstå bildet av sult på samme måte som min fars lidelse. Det var nedslående å lære at Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet (IMF), viktige og kritiserte maktinstitusjoner som skal bidra til utvikling, nektet å ha lederskikkelser fra det asiatiske og afrikanske kontinent.
– Du er over gjennomsnittet engasjert?
– Ja, medgir hun. – Men det sier ingenting om meg som person. I det store og det hele brukes ofte engasjement i vårt individorienterte samfunn til å fremheve seg selv. Når vi søker turnus, er vi blitt fortalt at verv og engasjement teller. Da vil jeg heller utfordre dem som ansetter til å ta inn mine dyktige medstudenter til intervju i stedet. Hvis premisset er at man vil gjøre samfunnet bedre, bør det ikke være et personlig gode.
– Er du redd for å bli utbrent?
– Nei. Jeg har tak over hodet, tilgang til rent, kaldt vann og en myk seng. Rundt meg har jeg sett hvordan førstegenerasjonsinnvandrere har satt seg selv og sine behov til side for å gi barna muligheter de ikke hadde. Akkurat som en stor andel av den eldre norske befolkningen.
Man kan mistenke henne for å kokettere. – Du kan jo ikke la være å engasjere deg fordi det er galt å eksponere seg selv, innvender jeg. – Og skal alle gode gjerninger bedømmes ut fra motivet? Din bror mente for øvrig at du skryter altfor lite av deg selv.
– Jeg har en flott familie som gjør det mer enn nok. Og gode venner som fortsatt er venner med meg selv om jeg ser dem altfor sjelden.
– Har dere kontakt med mange andre eksiliranere?
– Nei, omtrent ingen. Men med desto flere pakistanere og somaliere, gjennom de religiøse miljøene. Vi hadde ingen iransk moské, så det ble til at foreldrene våre alternerte mellom Paulus kirke på Grünerløkka, den somaliske moskeen i Lakkegata og den pakistanske på Grønland.
– Da jeg snakket med deg på telefon i forkant av intervjuet, kalte du deg selv «utlending». Hvor er egentlig din identitet?
– Halvveis i Norge og halvveis i Iran kanskje. Jeg skulle gjerne følt meg mer norsk. Jeg er jo ikke født her. Jeg pleier å tulle med at jeg er utlending, fordi det selvsagt også kan være positivt. Man kan ta med seg det beste fra to kulturer.
– Du har engasjert deg i antirasistisk arbeid, nå som leder i Ungdom mot rasisme. Er det på bakgrunn av egne erfaringer?
– Nei, egentlig ikke. Jeg er ingen ledertype, men hvis jeg blir spurt om å påta meg noe, sier jeg sjelden nei. Det er kanskje ikke den beste egenskapen å ha.