Makt og tvisyn
– Du er opptatt av det hellige. Hva med samfunnsdebatten som raser, om fastlegene skal ha mulighet til å reservere seg mot å henvise til abort?
– Jeg har henvist til abort en gang og var trygg på at den kvinnen valgte rett. Men det er ikke og kan aldri bli et tema uten etisk og følelsesmessig friksjon. Jeg blir trist over selvrettferdigheten i nedsablingen av leger som ikke for sin samvittighets skyld kan gjøre dette. Alle trenger ikke mene som dem, men man kan mene at meningsmangfold i liv-og-død-spørsmål er verdt å hegne om. Det ser ut til at Belgia får en eutanasilov, for eksempel. Vi trenger bestemt ikke en stat med mandat til å fjerne enhver vriompeis. Man bør frykte meningspolitiet, det er ugunstig for sivilisasjonsprosessen.
– Du har levd et liv blant salmer og hallelujarop, Tor Jacob. I din voksentid har kristenkulturen endret posisjon fra tung dominans til utsatt minoritetsposisjon. Nå står kristne frem med selvkritikk og tvisyn, mens man før kunne være trygg på floskler og selvgodhet fra kristenflokken. Er det alltid slik at den som ikke blir motsagt, pådrar seg sneversyn på begge øyne?
– Det handler om makt. Den korrumperer alle. Og du har rett, det er omvendt nå. Politisk kommentator Frank Rossavik skrev nylig at han savnet de kristne i samfunnsdebatten. Men han kunne jo godt forstå dem, for hver gang de griper ordet, blir de idioterklært. Man kan si det er til pass for dem, for hvordan holdt de kristne kreftene på da de eide ordskiftet? Jo, på akkurat samme måte.
– Men må det være sånn at den som er i maktposisjon, slutter å tvile? Som om livet er enkelt?
Tenkepause.
– Du og jeg, Tor Jacob, vi er vel blant optimistene som nekter å tro at det må være slik?
– Det er sant. Men vi er ikke sikre.
– Nei. Vi har hatt nok makt og fartstid til å erkjenne at også vi, i vår store klokskap, blir dumme av ikke å bli motsagt.
– Det er det litt uhyggelige ved å være doktor. Du er makten. Og hvis du ikke vet det, da er du dobbelt så farlig.