Legevakt og distriktsmedisin
En av de røde trådene i Elise Kloumans liv er legevakt. I disse dager, på sin 67-årsdag, avlutter hun 14 år som kommunelege og fastlege på Værøy, der hun har hatt endelt vakt i uker om gangen. Allerede da hun var mor til fire små barn i 1980-årene søkte hun seg jobb på Oslo legevakt.
– Jeg så klart at her fikk jeg normal arbeidstid for første (og siste) gang i mitt arbeidsliv. Vi gikk tre skift i døgnet. Det var egentlig en kirurgisk legevakt, og alle «ikke-kirurgiske» pasienter havnet på det som ble kalt «ambulansegangen» – bokstavelig talt bare en gang med ett undersøkelsesrom for hvert kjønn. Der lå de med sine livskriser og alvorlige sykdommer i uskjønn forening, og det var umulig å overholde taushetsplikten. Noen lurte på om de skulle dra hjem når de oppfattet hvor syke de andre var.
Vi fikk avslag på alle forespørsler om forbedringer, selv om vi argumenterte med taushetsplikt og pasientenes ve og vel. Men da vi koblet inn Arbeidstilsynet og klaget på vår egen arbeidssituasjon, ble det fart i sakene! På få år ble vår arbeidsplass en velfungerende allmennmedisinsk legevakt med voldtektsmottak og observasjonspost samt psykiatrisk og sosial vakttjeneste, sier hun.
– Å jobbe på døgnobservasjonspost er noe av det mest interessante og utfordrende jeg har gjort. Det er jo en variant av dette som nå skal innføres på nasjonalt nivå med samhandlingsreformen. Jeg er ikke i tvil om at dette er rett vei å gå. Legevakten i Oslo, sammen med sykestuene i Finnmark og akuttrommet på Værøy, ligger mange tiår foran resten av landet.
Det er spennende å høre om legevaktarbeid i en tid ikke altfor langt tilbake, det virker overraskende primitivt.
– Vi diagnostiserte urinveisinfeksjoner med kalilut, har du hørt om det noen gang? Beskjemmet må jeg innrømme at dette var nytt for meg. – Man helte litt kalilut i urinen. Hvis den da ble som gelé, var det tegn på infeksjon. Da fikk pasienten behandling. Å få urinsentrifuge og mikroskop var en av de første kampsakene våre, forteller hun ivrig.
– Det er jo litt rart at jeg har hatt så mye legevaktarbeid i mitt liv, for egentlig er jeg alltid litt redd når alarmen går og jeg får et akuttoppdrag med rød respons. Ikke har jeg vært typen som har løpt på mange akuttmedisinske kurs heller. Men jeg er flinkere til å improvisere enn til å planlegge. Alle krevende situasjoner på legevakt har noe overraskende ved seg, man må finne løsninger der og da. Man må rett og slett tåle det arbeidet som kommer, uten å vite nøyaktig hva som vil skje videre. Det krever selvkontroll – selv om pulsen er høy. Selvsagt må det planlegging til på forhånd slik at rutinene er gjennomtenkt og utstyret i orden. Legevaktarbeid bør per definisjon være teamarbeid, og det har jeg egentlig bare opplevd ordentlig på legevakten i Oslo. Jeg ser frem til en kvalitetsreform for legevakt som også er anvendbar for de ytterste utkanter!
Elise Klouman elsker både Nord-Norge og allmennmedisinen, så da en jobb på Værøy dukket opp, sa hun ja uten betenkningstid. – Å ta viktige beslutninger av stor betydning for mitt liv er av de ting jeg kan gjøre raskt. Værøy har vært et eventyr for meg. Her har omsorgen gått begge veier. Jeg har følt meg omsluttet av kjærlighet, og det gjør jo at man tør ha en jobb hvor man må stå mye alene, uten trent ambulansepersonell og ofte uten sykepleier i døgnvakt å dele ansvaret med, sier hun.
– På Værøy føler jeg meg som en nyttig plante på jorden. Selv om vi bare er 750 mennesker i kommunen, er det et utrolig variert sykdomspanorama å håndtere. Det er få forunt å være legevaktlege for sine listepasienter. Å følge mennesker som du etter hvert kjenner rimelig bra gjennom forskjellige livsfaser med sykdom, livskriser, gleder og sorger, har gitt meg et rikt legeliv. Det kjennes ikke lett å slutte, men jeg ser at det er nødvendig for både min og pasientenes skyld. Man skal slutte mens leken er god!