Emeritus eller emerita?
Professor emerita er den vanlige måten å benevne en emeritert kvinnelig professor (4). Det vakte derfor en viss oppmerksomhet da Arne Torp, professor i nordisk språkvitenskap, for noen år siden hevdet at «professor emerita» var et grammatisk misfoster, både i norsk og latin, og at betegnelsen derfor ikke burde brukes (5, 6). Om man skulle markere kjønn på en kvinnelig professor, måtte hun i så fall hete profestrix. En pensjonert, kvinnelig professor ville da hete «profestrix emerita», mente Torp. Men både «profestrix» og «profestrix emerita» har vært lite brukt (4), og andre hevder at det i latin er fullt mulig å tenke seg konstruksjonen professor emerita (7).
Det er ingen uenighet om at det latinske substantivet professor er grammatisk hankjønn, og noe feminint motstykke i språkets verden finnes ikke. «Men i våre dager vrimler det jo av kvinnelige professorer, og vi kaller dem professorer uten å kjenne det minste stikk i vår språklige samvittighet,» skriver Finn-Erik Vinje på sin blogg (8). «Professor er blitt kjønnsnøytralt, og slik er det ofte i språket: Ordene består, men deres innhold kan forskyves i takt med utviklingen. For emeritus har vi i latin én maskulinform og én femininform. De gamle romere ga en kvinne som var trådt ut av tjeneste, epitetet emerita,» ifølge Vinje (8).
Men Vinje skriver også: «professor emerita er ikke fullgodt, og det skurrer nok i ørene på en del latinere med sart språksans. Her er det jo ikke samsvar mellom attributt og hovedord: adjektivet (partisippet) står i femininum og substantivet i maskulinum. Like fullt, hvis vi skal omgås kvinnelige professorer og til- og omtale dem, da er det ingen annen utvei: en pensjonert kvinnelig professor må være professor emerita» (8).
Striden står altså mellom to standpunkter. Om «professor emerita» skal regnes som riktig eller feil, avhenger av hvilket kriterium man legger sterkest til grunn. På den ene siden står dem som påpeker at «professor emerita» er feil latin (5, 6). Slik er det dersom vi med latin mener død latin, dvs. et eksisterende korpus av latinspråklige tekster fra før et visst årstall og som danner dokumentasjonsgrunnlaget for våre latinordbøker. Andre mener at vi ikke må holde oss til en slik avgrensning (7). De kan med like stor rett hevde at «professor emerita» er akseptabel latin – i sammenhengen.