Veiskille
– Du skulle jo bli sykehuslege. Hva fikk deg til å fortsette som fastlege etter endt turnustjeneste?
– Sammen med en annen turnuslege på Tynset fikk jeg tilbud om stilling som fastlege på Røros. I begynnelsen var vi alene på vakt, men i 2010 fikk vi hjelpepersonell med oss på legevakt. Spesialutdannede sykepleiere blir med på konsultasjoner til faste tider, noe som gjør vaktene både hyggeligere og mindre farlige, i tillegg til at pasientene blir bedre ivaretatt.
– På hvilken måte bedrer det ivaretakelsen av pasientene?
– Da jeg var alene på legevaktkontoret, måtte jeg av og til dra fra pasientene på venterommet for å dra på sykebesøk. Ingen hadde overblikket over hvor dårlige de som satt igjen og ventet faktisk var, for situasjonen kunne jo endre seg mens jeg var borte. Hvis jeg må rykke ut nå, kan jeg be sykepleierne ta EKG, sjekke blodtrykk, puls og urinstiks i mellomtiden. Når vi har dårlige pasienter, kan sykepleierne kontakte meg hvis jeg er ute på oppdrag. Vi har også en ordning der jeg som legevaktlege kan låne en seng på Røros sykehus med mulig-het for overvåking mens vi venter på ambulansen, og vi kan starte opp behandling umiddelbart når det er nødvendig. Denne ordningen innebærer en faglig trygghet som jeg ikke hadde da jeg var alene med dårlige pasienter på et legekontor.
– Tror du situasjonen på legevakt har betydning for rekrutteringen av leger til distriktene?
– Helt klart. Jeg tror at bemannede legevakter, gjerne samlokalisert med ambulansetjenesten, vil bidra til å bedre rekrutteringen. For meg personlig er det avgjørende for at jeg blir værende her på Røros. Nå opplever jeg at jeg kan hjelpe pasientene ved å gi dem optimal behandling på et så tidlig tidspunkt som mulig, og det er veldig tilfredsstillende.
– Du har rett og slett begynt å like akuttmedisinen, det som nesten skremte deg bort fra faget i starten av din karriere?
– På underlig vis har jeg begynt å like alt fra bihulebetennelse til hjertestans. Det er noe veldig fascinerende med det uforutsette og akutte. Jeg får en opplevelse av mestring ved å kunne rykke ut på legeambulansealarm og se at jeg klarer å stabilisere pasienten så jeg sender fra meg en person som ikke lenger er grå, blek og kaldsvettende. I løpet av de få årene jeg har rukket å jobbe har interessen for prehospital akuttmedisin og legevaktmedisin blitt stadig sterkere. På Tynset ble det mye trafikkulykker. Vi lærer så lite om den type akuttmedisin på studiet, derfor meldte jeg meg på PHTLS-kurs (Prehospital Trauma Life Support) i 2009. Nå kan jeg bidra mer ute på oppdrag. Det hender jo at man er eneste tilgjengelige ressurs og først på et skadested, og da er det viktig å være trygg på at man ikke gjør ting verre.
– Du har også ansvar for etterbehandlingsenheten på Røros sykehus som del av stillingen din?
– Ja, og det bidrar til at jeg fortsatt har følelsen av å ha en fot innenfor i sykehusvesenet, noe som kjennes riktig og viktig for min del. Jeg får en liten følelse av sykehusjobbing ved å gå visitt og ved å kunne drive med intravenøs behandling, og det oppleves som et bra tilskudd til vanlig allmennpraksis. Enheten ble drevet av anestesilegene på Røros sykehus inntil april i år – siden har vi hatt det fulle ansvaret. Dette er inspirerende arbeid. Jeg mener slike utfordringer er rekrutterende for å få unge leger ut i distriktene, sier hun ettertenksomt.