Miner i grøftekanten
– Men i 5 % av tilfellene går det altså galt likevel. Hvorfor det?
– Det noen soldater gjør feil når de kommer hjem, er at de fortsetter å oppføre seg som om de er i krigen.
– De er på vakt?
– Ja, de er redd for å tråkke på miner i grøftekanten eller å kjøre over bomber i veibanen. De fleste legger bort dette på flyplassen, men noen få tenker at det kan være lurt å passe seg også når de kommer hjem. Når det aldri går av noen bomber, får de det for seg at strategien deres virker, og de er på vei inn i en livsfarlig spiral. Etter en skremmende opplevelse er det naturlig å ha slike reaksjoner i starten. Men når det vedvarer, blir verden et umulig sted å oppholde seg. Dette er i utgangspunktet normale reaksjoner som bunner i at det er viktig å lære av dramatiske situasjoner, men soldatene skaffer seg selv et kjempestort problem når det fortsetter, og de kjører seg inn i et negativt spor. Det kan være en smertefull prosess å trene seg ut av det, men nesten alle klarer det hvis de er motivert. Samtidig opplever de fleste en enorm lettelse når de blir kvitt angsten, det gjør jo livet levelig igjen.
– Hvordan hjelper du dem?
– Eksponeringsterapi virker! Et godt utgangspunkt kan være å snakke sammen om sannsynligheten for at de skal oppleve noe slikt her, for eksempel at det er ekstremt sjelden det går av bomber i Norge. En ekssoldat syklet aldri på sykkelstien, bare på hovedveien, fordi der hadde andre kjørt før ham og sannsynligheten for en bombe var lav. Han hadde erfart at verden var farlig, og hadde våpen hjemme for sikkerhets skyld. Da ble verden ekstremt farlig. Redsel fører til at man forsøker å ta kontroll, og man må veie risiko mot hvilket tap det vil innebære ikke å kunne være utendørs. Motivasjon er helt sentralt, for eksempel vil det ikke være mulig å trene seg ut av flyskrekk hvis man fortsetter å tro at det er 10 % fare for at flyet vil dette ned. De fleste er derimot villige til å akseptere en lav risiko.
– Hvordan er risikoen som soldat i Forsvaret?
– Forsvaret har endret seg enormt de siste 15 årene, spesielt på grunn av Afghanistan. Nå er det svært profesjonalisert, og det preges av et alvor som ikke var der på samme måte tidligere. Dette handler om unge mennesker som skal ut i krig, og det deles ikke ut andreplasser. Det er med livet som innsats man verver seg til tjeneste.
– Hvordan trener dere vekk frykt for miner og bomber?
– Vi er ute og eksponerer i Oslos gater. Vi går barføtt på gresset og i grøftekantene, kjører bil som førstemann på hovedveien om morgenen.
– Hva har de opplevd, de som blir så redde?
– Det varierer veldig. Noen har opplevd dramatiske situasjoner, men mange har bare hørt om farlige situasjoner eller vært på vakt. Den utløsende hendelsen kan være relativt udramatisk for personen selv, som at det har gått av en bilbombe i Kabul, på en vei de selv har kjørt mange ganger, men uten at de selv har hatt noen befatning med selve hendelsen.
– Hva er ditt beste helseråd til militært personell?
– Det er helt klart å akseptere at du er dødelig, men at det er lite å gjøre med uflaks. Litt risiko må man være villig til å akseptere om man skal få det ut av livet som man ønsker!