Mer forskning
Den høye forekomsten av diabetes man fant i MoRo-prosjektet, førte til et nytt forskningsprosjekt, STORK Groruddalen, med vekt på bedre helse for mor og barn (2). Dette prosjekt er initiert av Anne Karen Jenum i nært samarbeid med bydelsoverlege Johan Torper i Stovner bydel og professor Kåre Birkeland ved Diabetesforskningssenteret på Aker sykehus. Nå jobber sju stipendiater med data fra dette prosjektet. Flere fastleger fra Romsås og Stovner har også gått inn i forskning.
– Jeg er veldig stolt av å høre til i dette miljøet. I MoRo-prosjektet så vi at vi kom for sent inn hos mange innvandrerkvinner, de var for lengst blitt overvektige og hadde utviklet type 2-diabetes i relativt ung alder. Vi ønsket derfor å kartlegge forekomsten av svangerskapsdiabetes og inviterte gravide kvinner på helsestasjonene. Ved siden av forskningsprosjektet arbeider flere bydeler i Groruddalen med å gi disse kvinnene tilrettelagte forebyggende tiltak, fra svangerskapet gjennom barselperioden og hele fødselspermisjonstiden. Gravide kvinner vil gjøre det beste for barnet de bærer og er svært motivert for å leve sunt og senere gi barnet gode vaner.
Anne Karen Jenum poengterer at det er viktig å skjønne hvilke kvinner som virkelig sliter i denne viktige fasen av barnas liv og gi disse ekstra støtte og hjelp. – Vi har i dag grunnlag for å si at ugunstige forhold tidlig i livet, fra unnfangelsen av og i de første leveårene, kan sette varige spor i biologien og gi økt sykdomsrisiko senere i livet. Mye tyder på at slike forhold påvirker genenes uttrykk, det vi kaller epigenetiske forandringer. Noen har vist at kromosomenes robusthet reduseres ved at de beskyttende endestykkene, telomerene, forkortes.
Vi planlegger nå oppfølgingsundersøkelser av kvinnene og barna. Sammen med de verdifulle dataene vi allerede har, kan dette lære oss mye om hva som legger grunnlaget for god helse og hvordan ugunstige forhold tidlig i livet setter biologiske spor. Vi ønsker også å finne ut om mestring kan redusere den negative effekten av belastninger.
– Det går en kontinuerlig debatt om vi forsker for mye eller for lite og om vi forsker på de rette tingene. Hva tenker du om dette?
– Vi må forske på det som er vesentlig. Det må være lov å spørre hvor nyttige resultatene er. Jeg ønsker meg større plass til klinisk forskning, ikke minst intervensjonsforskning. På den annen side kan vi ikke droppe grunnforskningen, selv om jeg synes den sluker en for stor andel av forskningsmidlene.
Anne Karen Jenum er særlig opptatt av tiltaksforskning, der man undersøker effekten av et forebyggende tiltak og ser hvilke resultater intervensjonen gir. – Hvis tiltaket er livsstilsendring, er det ikke like lett å få klare resultater på harde endepunkter som ved forskning på medikamenter. Det er fordi effekten av tiltakene ofte ikke er så store, man undersøker jo relativt friske mennesker. Kostnadene er dessuten høye fordi man må ha store grupper med i studiene. Noe av det som er morsomt med intervensjonsforskning, er at positive resultater kan brukes direkte for å fremme politiske tiltak, sier hun.
– Hos oss ved Avdeling for allmennmedisin, Universitetet i Oslo, har vi for lite veilederkapasitet og for lite forskningsmidler. Det er en stor skjevfordeling når forholdet mellom midlene til allmennmedisinsk forskning og midlene til sykehusbasert forskning er 1 : 100.
En annen sak er at vi burde ha mer tverrfaglig forskning. For min del har det å samarbeide med jordmødre, fysioterapeuter og sykehusspesialister utvidet min faglige horisont – det har vært en styrke. Jeg har hatt stor glede av et mangeårig samarbeid med Kåre Birkeland, som var min hovedveileder. Men jeg vil si det også har gått andre veien: Jeg har nok skapt større bevissthet om sosiale faktorers betydning for helse i det sykehusmiljøet jeg har vært en del av.