Teknologi er også omsorg
Care in practice er også en bok hvor man belyser ulike omsorgspraksiser og viser hvordan omsorg og teknologi ikke lar seg skille. Her er termometre og oksygenmasker, kjærlige hender, laboratorietester og endoskopier – samtidig.
Omsorg, sier redaktørene i det instruktive forordet, krever erfaring og ekspertise og er avhengig av intrikate ferdigheter. Teknologiske virkemidler er ikke det motsatte av omsorg, de er implisitte i alt omsorgsarbeid. Ifølge forfatterne kan ikke god omsorg defineres essensielt, snarere vil hva som er god omsorg være ulikt i hvert enkelt tilfelle, siden god omsorg består av å prøve seg frem, og lykkes eller feile, i den alltid komplekse hverdagen, eller med redaktørenes ord: «persistent tinkering in a world full of complex ambivalence and shifting tensions.»
Et eksempel: John Law beskriver i en artikkel den dramatiske historien om munn- og klovsyke i England på begynnelsen av 2000-tallet, da sykdommen raste gjennom landet, og veterinærer måtte avlive mengder med dyr. Law er opptatt av at omsorg ikke er hva vi umiddelbart tror. Selv avliving av dyr kan gjøres mer eller mindre omsorgsfullt, og selv i det mest kalkulerte kan det finnes omsorg.
I en annen artikkel handler det om telemedisin i Barcelona – en hjelpetjeneste for eldre som gir et lyttende øre til dem som trenger det. Artikkelen viser hvordan instrumentet ikke er omsorgsfullt i seg selv, men at omsorg skapes ved å jobbe med prosedyrer for hvordan teknikken fungerer og kreativt tilpasse det lokale forhold.
En tredje forfatter undersøker hvordan man prøver ut rullestoler i Frankrike i samarbeid med brukerne. Snarere enn å representere «kald» teknologi, er teknologi en aktiv deltaker i omsorgsarbeidet. En maskin kan være god til å gi omsorg, en datamaskin også.
Noen vil kanskje si: Greit nok, men det er da selvfølgelig? Dette gjør vi da hele tiden? På mange måter er det kanskje slik: Leger gir trøst, støtte, behandling og lindring – omsorg – hver eneste dag.
Men disse to bøkene gir et språk å snakke om omsorg i. For selv om leger gir omsorg hele tiden, snakker vi ikke om det. Det skrives artikler og kommentarer om behandling og om diagnostikk, men ikke om omsorg. Det er noe man bare gjør, mer eller mindre intuitivt. Og er ikke omsorg noe de andre gjør – de som jobber i omsorgsyrkene?
Det kanskje viktigste bidraget til disse bøkene er at de opphever det tradisjonelle skillet mellom teknologi og omsorg. Tidligere har det vært satt opp store motsetninger mellom omsorg og det som legene gjør, det som har med diagnostikk og behandling, teknologi og piller å gjøre. Leger er blitt fremstilt som teknokrater, mens alle andre helsearbeidere har tatt seg av «omsorgsbiten». Omsorg er blitt ensbetydende med kjærlighet og varme hender, mens teknologien, dens motpart, er kald og ufølsom (2, 3).
Omsorgen gir næring og beskytter, mens teknologien er instrumentell. Omsorg er kvinnelig, teknologien er mannlig. I begge disse bøkene understreker forfatterne imidlertid at omsorg ikke er det motsatte av diagnostikk og behandling, men at omsorg inkluderer både teknologi, blodprøver og piller. Så selv om bøkene handler om omsorgspraksiser innenfor alle helseprofesjoner, bør de leses spesielt godt av leger. Med sin kritikk av dagens nyliberalistiske forståelse av det medisinske møtet leverer de også gode argumenter til det pågående legeopprøret (4).