(Ut)dannelse eller hjernevask?
– Trenger vi mer kritisk intellekt i medisinen?
– Jeg kjenner forskerutdanningen på Det medisinsk-odontologiske fakultet i Bergen. Opplæringsdelen av utdanningsprogrammet er svakt. På doktorgradsstudiet hadde de opprinnelig en halv dag til vitenskapsteori og etikk, mens andre fakulteter hadde et helt semester! Gradvis har vi forhandlet det opp til et to dagers kurs for medisinerne. Men det er fortsatt ingen formelle arbeidskrav knyttet til vitenskapsteorien, det er nok å være fysisk til stede. Andre doktorgradsstipendiater bruker tre måneder på å skrive semesteroppgave om de grunnleggende erkjennelses- og maktproblemene. Det er en skam.
– Idealet for en vitenskapelig holdning er mot til å se etter innvendinger mot det man holder for sant?
– Vi bør ved universitetet utvikle større skepsis til hverdagsplattheter, at alt skal være slik det ser ut ved første øyekast. På sitt beste finnes det en lekenhet i samfunnsfag og humaniora som jeg savner i realfagene. En evne til å stille åpnende spørsmål av typen «hvorfor tenker vi at dette er sykdom, hvilke kulturelle forutsetninger får det til å tre frem slik for oss, hvilken rolle spiller det økonomiske systemet når vi skal fortolke fenomenet?
– Hjernevasker vi legestudentene?
– Finnes hjernevask? spør Roger Strand.
– Tja, hvis man får folk til å tro at de vil det de må? Til å la seg ensrette uten å se at det er det som skjer?
– Jeg tror det er fullt mulig å få legestudentene til å engasjere seg i intellektuelle spørsmål i medisinen, og dem kryr det jo av. Kanskje er det verre med professorene. Men vi må huske at det er en tingenes tvang her. Å fylle psykiatriterminen med et kurs om antipsykiatriens historie i 1960-årene kunne nok være vel så interessant som å undervise læreboken. Men hva skal stakkarene hjelpe seg med på neste legevakt? Jeg tror heller det er slik at studenter føler seg nødt til å dilte med flokken. De ser ikke alternativet selv om de har andre drømmer. Og jeg tror avmakten oppleves tvers gjennom hierarkiene. Dra til Brüssel og snakk med folk i EU-parlamentet. De sier også at de ikke har valg og at det ikke finnes noe som fører frem.
– Kan vi utvikle legestudiet slik at vi får en sterkere utvikling av selvstendighet, dømmekraft, mot og empati? Dette er jo egenskaper som blir svekket gjennom utdanningen, ifølge mange studier (1)?
– Det kan vi nok, mener Strand. Medisinstudiet kunne ha hatt en helt annen og systematisk satsing på personlig og akademisk dannelse. Jeg skulle ønske at opptakskriteriene kunne endres, slik at folk kan bli leger selv om de ikke får 6 i matte og fysikk på videregående skole. Hvorfor skal en kommende lege kunne regne ut volumet av et parallelepiped og gjøre integrasjon med substitusjon? Jeg prøver å hjelpe ei super jente inn på studiet i Bergen. Alt ved henne tilsier at hun kan bli en fantastisk lege, men hun hindres av det tøvet der. Det er perverst. Hvis vi tenkte på studentene ikke som bilmekanikere, men som fremtidens beslutningstakere, så ville vi få en annen verden. Mange av studentene på medisin kunne vært barrikadestormere hvis de følte at det gikk an. I stedet ender de opp med å velge vekk kritisk tenkning, protest og aktivisme til fordel for ferdigheter som vil komme til nytte for individuelle pasienter, men som vil ha lite annet å tilby enn avmakt på det strukturelle nivået. I utdanning må vi våge å ta folk på alvor, gi dem oppgaver med rom for å feile. Vi må gi dem utfordringer uten fasitsvar – «hva er et menneske», «hva er forskjellen mellom høflighet og respekt?» Altfor ofte handler studiet om å gjenta det man har hørt i timen.