Katastrofen
De siste årene har Bjørn Guldvog hatt en hovedrolle i arbeidet med beredskap.
– Hvordan opplevde dere 22. juli?
– Det kom jo som lyn fra klar himmel. Heldigvis hadde Bjørn-Inge Larsen akkurat landet fra ferie, så han kunne være til stede i Helsedirektoratet etter bare en time. Jeg tok bilen og kjørte ned fra hytta på Dagali.
Umiddelbart rigget Helsedirektoratet til sin egen kriseorganisasjon. – Det første vi gjorde var å tenke på hvor det var behov for samordning og om helsetjenesten klarte å håndtere det akutte. Det viste seg at både Helse Sør-Øst, Oslo universitetssykehus, Ringerike sykehus og Hole kommune håndterte situasjonen på en glimrende måte. Så begynte vi raskt å tenke på oppfølgingen og hva som trengtes av psykososial støtte. Hvilke råd skulle vi gi, ville vi klare å samle nasjonen om en felles tilnærming?
Allerede søndag, to dager etter katastrofen, var et samarbeidsorgan som inkluderte både eksperter og frivillige organisasjoner på plass.
– Det gjorde at vi klarte å utarbeide en felles plan med et godt faglig innhold. Vi var også veldig heldige fordi vi i lang tid hadde jobbet med en veileder for psykososiale kriseteam i kommunene. Allerede 23. juli kunne vi sende en ferdig veileder til kommunene. Deretter ble vi enige om en proaktiv modell for den videre håndteringen – hver enkelt av de berørte skulle kontaktes, tilbys samtale og følges opp i ett år.
– Hvordan var det for deg personlig å stå i dette?
– Man blir selvsagt berørt. Samtidig var det viktig å konsentrere seg om den jobben vi skulle gjøre og på den måten hjelpe dem som ble rammet.
Han har selv opplevd å måtte få hjelp av norsk helsevesen. – For meg startet dramatikken for så vidt to dager før – fordi jeg var uforsiktig nok til å klatre opp i en fjellvegg oppe ved hytta. Jeg var rett og slett litt ufornuftig og endte opp på en liten fjellhylle som så vidt hadde plass til skoene mine, med ansiktet inn mot veggen og 200 meter rett ned.
– Hva følte du da?
– Jeg tenkte først og fremst at jeg ikke måtte ta unødvendig risiko. Over meg vokste en einer som jeg vurderte til å være for løs til at at jeg kunne dra meg opp etter den. I stedet ringte jeg nødnummeret 112. For å gjøre en litt lang historie kort – ambulansehelikopteret hentet meg ned etter tre og en halv time. Det var veldig lange timer, og det krevde enorm konsentrasjon å klare å stå der. Til slutt fikk jeg heldigvis oppleve det vidunderlige ved norsk helsetjeneste – at en fantastisk redningsmann og dyktig pilot kom og fikk meg ned. I ettertid har jeg naturligvis reflektert over hva som ville skjedd hvis dette hadde skjedd to dager senere. Da ville det nok ikke vært en helikopterressurs til å plukke ned meg, går jeg ut fra.
Tre uker etter denne episoden, mens han jobbet intenst med oppfølgingen etter 22. juli, fikk han pluselig en morgen vondt i brystet.
– Fire dager senere var jeg var jeg bypassoperert ved Oslo universitetssykehus. Igjen hadde jeg en fantastisk opplevelse med dyktige fagfolk.
– Ifølge din kollega Cecilie Daae har hun aldri sett noen som har vært kjappere oppe etter en hjerteoperasjon.
– Nei, det tror jeg kanskje er tilfellet. Jeg ble operert på en torsdag. På mandag gikk jeg ned til Helsedirektoratet fra Ullevål og spiste lunsj og gikk opp igjen. Det var en deilig følelse.
– Kjenner du deg frisk i dag?
– Veldig.
Det er en skjebnens ironi at Bjørn Guldvog, som er så opptatt av folkehelse og forebygging, skulle rammes av hjertesykdom. – Jeg og mine to brødre, som også har hjertesykdom, er et eksempel på at man ikke alltid kan forebygge seg bort fra sykdom. For er det noe jeg nok har vært ganske flink med, så er det å leve ganske sunt.
Han har alltid trent, ganske mye i perioder, og har aldri tatt en sigarett.
– Da er det ikke så vanlig å få en så alvorlig hjertesykdom i 50-årsalderen, men vi tre brødrene har likevel fått det. Men det at jeg har gjort en innsats for å holde meg frisk, har nok vært viktig for at jeg kom raskt tilbake igjen.
Han trener for å hente krefter til en krevende jobb. Men også nærheten til familien, som inkluderer to barn som har valgt helt andre veier enn pappa, henholdsvis musikk og filmregi, er kilder til glede og inspirasjon. – Jeg har ofte reflektert over hvordan jeg skal kunne være like god mot de unge jeg nå omgir meg med som mine mentorer var mot meg.
– Hva gjør du for å inspirere dine medarbeidere?
– Jeg prøver å se dem og gå i dialog. Jeg er opptatt av at folk skal trives i jobben. Hvordan følger vi opp dem som strever litt, hvordan jobber vi for å hindre sykefravær, hvordan jobber vi med kompetanseutvikling? Slike spørsmål opptar meg.
Han snakker seg varm om balansen mellom det å være strategisk leder, personalleder og operativ leder. – Ofte føles det som å stå på en tennisbane og ta alle ballene, du vet, de skal jo håndteres alle sammen.
– Har du noen oppskrift på hvordan man skal finne balansen ?
– Nei, alle tre delene må ivaretas. Det viktige er nok ikke å bli stående for mye på tennisbanen. Du må på en måte skaffe rom for å tenke.
Derfor har han nå ute utlysninger til to assisterende direktører.
– Hvor beveger du og helsedirektoratet dere i fremtiden?
– Vår rolle ligger i det å skape rammer for at helsetjenesten kan gjøre jobben på en god måte slik at befolkningen og helsearbeidere har tillit til det som skjer. Jeg tror at det i perioder har vært et tillitsunderskudd som er knyttet opp mot at mange helsearbeidere har opplevd at man er blitt styrt og målt på det som ikke er det viktigste – nemlig det å hjelpe mennesker og bidra til å skape et godt liv for folk flest.
– Man kan av og til få følelsen av at det handler mest om økonomi.
– God økonomi er kjempeviktig. Men jeg er veldig opptatt av at ledelse i helsetjenesten er altomfattende. En sykehusdirektør har ikke bare ansvar for at økonomien går bra og at man har funnet noen som kan ivareta det kliniske arbeidet. En sykehusdirektør må ta ansvar for totaliteten i virksomheten, for svikt i pasientbehandlingen og for at ikke fagmiljøene får muligheter til å utvikle seg riktig. I en periode har vi nok kommunisert på en måte som gjør at både klinikere og ledere har lurt på om ledere faktisk har ansvar for totaliteten eller om man bare har ansvar for DRG-ene og økonomien.