Å se seg tilbake
Steven er nå i en alder da man ser seg tilbake. Barna har flyttet hjemmefra, andre karriereveier er uaktuelle. Det er naturlig å spørre: – Hvordan har legelivet vært?
– For meg er det naturlig å legge vekt på de gledene yrket gir meg. Allmennlegejobben er godt betalt omsorgsarbeid, kort og godt. Å få innsikt i hvordan pasientene har det i livet er grunnpilaren i allmennmedisinen. Vi må spille på de positive livsopplevelsene pasientene har når vi skal engasjere oss i problemene de bringer til oss. Får vi til å flire i lag, tar jeg det som bevis på at dialogen er vellykket – å dele humor skaper tillit mellom lege og pasient.
Her på Frøya er båtlivet naturlig nok svært viktig. Å dele interesser med dem som bor her, gir meg mye glede. Bare det å være på sjøen er herlig, sier han og føyer til: – Det er rart å høre eldre fiskere fortelle at de blir mer redd for sjøen med årene. De har opplevd situasjoner som har vist dem hvor farlig den kan være.
– Kanskje har vi eldre leger det på samme måte? undrer jeg.
– Nei, slik har ikke jeg det, svarer Steven, – jeg føler meg tryggere nå enn før. Alle erfaringene jeg har med meg etter mange år som allmennlege langt fra sykehus gjør at jeg føler meg bedre rustet til å takle de utfordringene som dukker opp.
Steven har mange utenomfaglige prosjekter – filmklubb, nærradio, privatflyging, fløytespilling og kajakkpadling er bare noe av det han har engasjert seg i parallelt med legejobben. Nylig fikk han torskeruser som en pasient hadde laget til ham – «Det må du ha, Crozier, når du bor på Frøya».
– Jeg tror at det å ha prosjekter utenom jobben forebygger utbrenthet. Det gir overskudd selv om det også forutsetter overskudd. Altså må man begynne med slikt før man er på tur inn i utbrentheten, slår han fast.
– Men legelivet byr vel ikke bare på gleder, vi blir slitne innimellom. Hva gjør du for å redusere belastningene?
– Jeg har valgt å styre timeboken min selv. På den måten kan jeg velge hvor mange «tunge» konsultasjoner jeg skal ha per dag. I tillegg spiller jeg ofte musikk under konsultasjonene, for eksempel når jeg skriver journalnotater. Da lar jeg pasienten velge musikken. Jeg husker en pensjonert fisker som spurte om jeg hadde «noe med De tre tenorer». Da jeg spilte det for ham, rant tårene nedover kinnene hans. «Det er så utrolig vakkert,» sa han. Sammen delte vi et hellig øyeblikk der og da.
Pasientene kan neppe være i tvil om at musikk inngår i fastlegetilbudet hos Steven. På hans rommelige kontor står det to store høyttalere og et voksent musikkanlegg. – Papirarbeidet går så utrolig mye lettere når jeg spiller musikk, sier han.
– Et annet grep for ikke å bli sliten er at jeg er ganske klar på hva jeg kan hjelpe pasientene med. Hvis jeg skulle løse alle problemer de kommer med, ville jeg blitt spist opp ganske fort. «Dette må du ta opp med Nav,» sier jeg, i stedet for å ringe og spørre Nav for dem.
Jeg tar meg tid til å ta unna papirarbeidet før det vokser over hodet på meg. Suget man kjenner når bunkene hoper seg opp, er verre enn papirarbeidet i seg selv.
Livet som skjærgårdslege på Trøndelagskysten har neppe bare vært enkelt, bygdedyret finner næring her som andre steder. Steven forteller at han tidlig i karrieren opplevde at lokalavisen hadde fylt halve forsiden med bilde av ham med svart kant rundt og teksten: «Fikk ikke behandling, pasienten døde.» – Å bli hengt ut i avisen på den måten var svært ubehagelig. Jeg måtte jo bare leve med dette, selv om jeg tolket situasjonen annerledes enn de som hadde valgt å gå til avisen med saken.
– Å leve i et lite samfunn der man som lege treffer pasientene sine i nær sagt alle private sammenhenger, hvordan har dere taklet den utfordringen?
– Helt fra vi kom hit, har vi forsøkt å skille mellom jobb og fritid. Vi er tydelige på at rollen som lege har vi på kontoret og når vi har vakt. Øyværingene var vant til at legene var her kort tid og «arbeidet støtt». Vi visste at hvis vi skulle leve og bo her over tid, måtte vi også ha et liv utenom jobben, derfor valgte vi å engasjere oss i ulike fritidsaktiviteter. Frøyværingene har lært oss å kjenne som annet enn «legene». Av og til har vi nok tenkt at det hadde vært greit ikke å vite så mye om dem vi omgås privat, men nytten av kjennskap til pasientene over tid overgår utfordringen på fritiden. Og så kan vi jo rømme til hytta i Meldal eller dra til byen når vi har behov for avstand.