Ni bind som burde vært tre?

Medisin og medisinere

Jeg har gått igjennom de ni bindene med særlig øye for hvordan Det medisinske fakultet og medisinere har kommet ut av det. Slagstad hevder at en «åpenbar styrke ved det nye verket er den sentrale plass som er gitt de naturvitenskapelige disipliner, inklusiv medisin. Det er et utvilsomt fremskritt i en historisk rekonstruksjon hvor de humanistiske fag har hatt hegemoniet» (3). At medisinen er tatt inn i varmen i dette verket er en interessant påstand. Hvordan har det seg at vi har stått utenfor? Det var nok ikke slik til å begynne med. 1800-tallets Christiania var preget av små forhold, og de få akademikerne som fantes, trengte nok å spille sammen. Noe av grunntanken bak Det Kongelige Frederiks Universitet var jo å utdanne landets egne embetsmenn. Men Slagstads beskrivelse er nok treffende for de senere årtier. En forklaring er at poetokratiet har dominert historiefremstillingene, fordi de har skrevet dem selv. Historikere skriver historien. Om historikere. Hvem kjenner ikke Munch, Sars, Koht og Seip? Men hvem kjenner vel Birkeland, Bjerknes, Hassel og Owren? Men det er også andre forklaringer, f.eks. i måten fakultetet er bygd opp på. Medisinerne er plassert i armlengdes avstand fra akademikernes hovedbøle på Blindern. Bygningene er i periferien: De basalmedisinske fagene holder til på Gaustad, universitetsklinikkene på Gaustad, Ullevål, Aker, Vinderen og andre steder. Oppfatningen av medisinere som håndverkere og annenrangs akademikere er rotfestet. Jeg tenker på det når jeg sykler gjennom universitetsområdet på Blindern. Jeg har aldri hatt noe fellesskap her, det var et sted vi som medisinstudenter ikke hadde noe forhold til. Vi dro dit en sjelden gang for å ordne praktiske ting, som semesterkort og legebesøk. Vi var fremmede, og slik er det fremdeles. Når jeg nå for tiden stikker innom det nye universitetsbiblioteket, Georg Sverdrups hus, kan jeg glede meg over det vakre bygget og de rike samlingene, men ordentlig mitt er det ikke.

Men også i vårt fag har vi selvsagt hatt kjemper som rager opp blant de fremste. På universitetsplassen i sentrum står to statuer – av juristen Anton Martin Schweigaard (1808 – 70) og historikeren Peter Andreas Munch (1810 – 63). Gjennom den nye universitetshistorien blir vi minnet om at det skulle ha vært to til: av naturvitenskapsmannen Christopher Hansteen (1784 – 1873) og medisineren Frederik Holst (1791 – 1871) (3).

De seks første bindene er kronologiske gjennomganger av de 200 årene (ramme 1). Fremstillingene virker velskrevne og velinformerte. Jeg har kun sett enkelte upresise formuleringer. Om f.eks. Asbjørn Følling (1888 – 1973) står det at han «arbeidet som professor i fysiologi på Rikshospitalet» da han fikk besøk av en mor med to mentalt retarderte barn i 1934 (bd. 3, s. 182). Det var starten på historien om det vi kjenner som Føllings sykdom eller fenylketonuri. Men på dette tidspunktet var ikke Følling professor i fysiologi. Han arbeidet som professor ved det nyetablerte Throne-Holsts institutt for ernæringsforskning ved universitetet. Dette var riktignok plassert i 4. etasje i det medisinske bygget på Rikshospitalet (6), men det var ikke før i 1955 at han ble professor ved Rikshospitalet, og da ikke i fysiologi, men i biokjemi. Føllings karriere var uvanlig på mange måter. En annen detalj finner jeg i fremstillingen av Medisinske tidsskrifter (bd. 3, s. 197). Forfatteren omtaler kun Tidsskrift for Den norske lægeforening, men i perioden 1911 – 40, som er tema for bind 3, var det i tillegg to andre viktige generelle medisinske tidsskrifter i Norge: Norsk Magazin for Lægevidenskaben og Medicinsk Revue. De gikk inn i Nordisk Medicin i 1939. Litt pussig er det også at historien om universitetet under den annen verdenskrig (bd. 4) nærmest er et opptrykk av boken som ble publisert i 2007 (7).