Forekomsten av forskjellige sykdommer kan variere betydelig fra land til land. Forskjeller i den offisielle statistikken kan også skyldes at man ikke er klar over eksistensen av visse sykdommer og derfor overser dem. Med forbedret diagnostikk hender det også at man finner sykdommer som det ikke var mulig å oppdage i tidligere tider. Professorose er en sykdom som er grei å diagnostisere, og den har en spesiell historie.

Bakgrunnen er en observasjon som egentlig ble gjort i Sverige: Når en person – den gangen fortrinnsvis en mann – blir professor, skjer det fundamentale forandringer i vedkommendes psyke. Det gir seg også utslag i endret atferdsmønster, og det var særlig uttalt den gangen en professor ble regnet for å være meget høyt på strå. Ikke nok med det, men var man professor, da hadde man per definisjon ekspertise på omtrent alt – gjerne langt utenom vedkommendes fagområde. Syndromet ble skildret av vår svenske kollega Bengt Källén (f. 1929) i et bokkapittel i 1968 (1).

I Norge var lidelsen derimot helt ukjent, og følgelig visste man heller ingen ting om utbredelsen. Tore Midtvedt (f. 1934), norsk mikrobiolog, som i mange år har vært professor på Karolinska Institutet i Stockholm, tok opp spørsmålet for første gang i 1980. Han kalte syndromet professorose, men det går også under betegnelsen professoriasis (2).

Under pseudonymet Mal Urten skrev Tore Midtvedt en artikkel om dette fenomenet i Tidsskriftet. I over 30 år har mange lurt på hvem som skjulte seg bak pseudonymet, men nå kan vi ikke bare gjengi artikkelen, men også med hans tillatelse trykke den under fullt navn. Midtvedt forteller at alle de norske professorene som han den gangen tenkte på som aktuelle pasienter, nå er borte. Ingen vil derfor kunne kjenne dem igjen. Imidlertid er nyrekrutteringen til syndromet rimelig god, så artikkelen er fortsatt aktuell som en klassiker innen norsk medisin.