Assistert reproduksjon – biologi og etikk

Selvbestemmelse og valg

Ønsket om egne biologiske barn er sterkt for mange og gjør at de er villige til å gå langt for å oppnå sine ønsker. Assistert befruktning har begrenset utbytte (16, 17) og er ikke uten medisinsk og psykososial risiko. Dødsfall forekommer. Er det slik at folk overvurderer nytten (lykken) av å få barn (18, 19) og undervurderer risikoen for egen helse?

Dette reiser en rekke moralsk relevante spørsmål om kostnadseffektiviteten ved assistert reproduksjon, hva som er utbyttet ved assistert reproduksjon – om det er foreldrenes glede eller om det er nytten av en ny samfunnsborger – og hvem som skal bestemme akseptabel risiko, for eksempel ved innsetting av flere embryoer, risiko for utviklingsavvik hos barnet og risiko ved fosterreduksjon ved flerlingsvangerskap. Avveininger av nytte og risiko er vanlige i helsetjenesten, men sjelden så komplekse og vanskelige som innen reproduksjonsteknologi.

Assistert reproduksjon forutsetter samtykke og at personene har fått og forstått relevant informasjon, men informasjon om medisinsk prosedyre, suksessrate og risiko kan være komplisert og mangelfull. Både pasientene og tilbyderne har sterke interesser i behandlingen, og det er derfor ikke alltid klart at personene gir gyldig samtykke. Behandlers ansvar kan være uklart: Er det riktig å overlate valget – og ansvaret – til paret når suksessraten er lav og risikoen betydelig? Hvilket ansvar har individet selv for å få barn i fertil alder? Er valgene frie eller er de gitt av press fra samfunnet og familien? Og motsatt: Hvilken rett har samfunnet til å begrense individers selvbestemmelse? Selvbestemmelse henger nært sammen med ansvar, og begge kan være utfordrende å håndtere ved nye valg.

Ved unnfangelse uten medisinsk intervensjon stilles det ingen krav til foreldrene, men ved assistert reproduksjon stilles det krav til parets omsorgsevne. Det skal gjøres en psykososial vurdering (20, 21). En medisinsk intervensjon medfører ansvar, og dette ansvaret må også gjelde overfor det barnet som blir til ved assistert reproduksjon. Men hva er barnets beste, og hvem skal avgjøre om folk er egnet til å bli foreldre? Er alvorlig sykdom og tidlig død hos en av foreldrene skadelig for barnet? Når er man for gammel til å bli forelder? Hvilke krav skal stilles til samlivsform? Slike spørsmål griper langt inn i privatsfæren og savner svar i den norske debatten.

Synet på reproduksjonsteknologi varierer også med hvilket perspektiv man har. Et helsefaglig perspektiv skiller seg fra et pasientperspektiv ved at man der legger vekt på suksessrate og risiko. I et biologisk perspektiv legger man vekt på biologiske behov for å føre genene videre, eller på den biologiske prosessen ved graviditet og fødsel. I et familiebyggingsperspektiv legges det derimot vekt på utsiktene for å bygge en god familie og intensjonene til dem som trenger hjelp. Hvordan reproduksjonsteknologien skal reguleres når flere av perspektivene står mot hverandre, er ikke gitt.

Med muligheter følger vanskelige valg. Hvilke befruktede egg skal selekteres for tilbakeføring til kvinnens livmor (22, 23), og hvilket foster skal «reduseres» i flerlingsvangerskap? Hvem skal foreta valget – legen, kvinnen, paret, eller familien? Hvilke egenskaper kan aksepteres for fravalg og tilvalg ved genetisk preimplantasjonsdiagnostikk? Er kjønnsseleksjon akseptabelt for familiebalansering, men uakseptabelt av kulturelle grunner? Sender fravalg av egenskaper, slik som Downs syndrom, nedvurderende eller diskriminerende signaler til personer med egenskapene? Kan man velge (til) spesielle egenskaper, som døvhet og dvergvekst? Summen av individuelle valg kan få uheldige konsekvenser for grunnleggende samfunnsmessige verdier (24), men hvilke plikter påligger det samfunnet når det hindrer individuelle valg? Også her mangler vi normgivende svar.

Tabell 1 viser en oversikt over ulike metoder for assistert reproduksjon som brukes i ulike sammenhenger.