Lasarett
Det eldste lasarett vi kjenner ble opprettet på begynnelsen av 1400-tallet utenfor Venezia på øya Isola di Santa Maria di Nazareth (Santa Maria av Nasarets øy) (3, 4). Der lå et karantenesykehus for pestsyke. Nettopp i Venezia, som hadde en livlig sjøforbindelse til Orienten, var det stort behov for et slikt sykehus. Ut fra navnet på øya dannet man ordet nazzaretto som betegnelse for sykehuset. Først senere ble begynnelsesbokstaven n byttet ut med l, og her er det at Lasarus kommer inn i bildet. Utskiftningen av n med l er sannsynligvis skjedd ved en sammenblanding med det bibelske navnet Lasarus, som kunne brukes om både syke og fattige mennesker (3). Det er trolig bakgrunnen til lazzaretto eller lazzeretto som det heter på italiensk i dag. Det er derfra vi, som andre europeiske språk, har fått ordet lasarett.
Ordets betydningsutvikling må ses i lys av hospitalenes historie. Sykehusene i middelalderen var nærmest beregnet på leprasyke, og Lasarus ble i mange språk betegnelse for spedalske (2). Vi ser det også på engelsk, der lazar ble brukt allerede på 1300-tallet om enhver fattig og syk person, men særlig om leprasyke (4, 5). Fra 1500- og 1600-tallet fikk man formene lazaretto, lazaret og lazar-house med samme betydninger (4, 5).
På norsk kunne man tidligere også bruke lasarett i betydningen hospital, sykehus. Henrik Wergeland (1808 – 45) skrev om «et lazareth for alskens inkurable» (6). I dag brukes det ikke lenger på denne måten. Lasarett har fått et spesielt bruksområde, nemlig om midlertidige behandlingssteder for syke eller sårede for å dekke ekstraordinære behov, som ved krig og katastrofer. Man kan snakke om feltlasarett og epidemilasarett (7). Riksmålsordboken angir en rekke sammensetninger med dette ordet, slik som lasarettfeber (= flekktyfus), lasarettlege, lasarettskip, lasarett-tog og lasarettvogn (8).
Men også denne mer begrensede betydningen av lasarett ser ut til å bli mindre vanlig. Nå brukes «sykehus» som regel også i denne sammenhengen. Vi sier heller feltsykehus enn feltlasarett (9).