Patogenese og symptomatologi

Erfaringene med de senere års kurs- og etterutdanningsvirksomhet har etterhvert utkrystallisert noen eiendommelige tendenser. Det viser seg å være liten sammenheng mellom utdanningsbehov og kursfrekvens. De som fortrinnsvis går på kurser er de som allerede er utdannet og som i tillegg har gått på en rekke tidligere kurser. Med andre ord ser det ut til at ethvert kurs disponerer for et nytt kurs. Dernest viser det seg at hos mange slike deltakere er det liten eller ingen faglig sammenheng mellom kursene de går på. Hos enkelte har dette gått så vidt at man kan tale om en egen lovmessighet – nemlig kursenes gjensidig manglende relasjonstendens.

Hos noen deltakere har frekvensen nådd et avansert stadium: De går på mange slags kurser samtidig. I tillegg går de gjerne et kurse-kurs, det vil si et videregående kurs i kursgåing – hvordan bli en god kursgåer. På dette kan man bygge et kursledelseskurs for også å trekke andre med seg i løpet. Noen utvikler en så høy kursfrekvens at man kan tale om en «mani» på linje med kleptomani og andre tvangsneuroser. Når dette syndromet er fullt utviklet er det meget smittsomt, idet man gjerne ser hele grupper av mennesker som samtidig er angrepet. Alt etter symptomatologien kan man dele pasientene inn i flere undergrupper:

1. Lystkursere, også kalt kosekursere (figur 1). Disse synes det er så vanvittig hyggelig med kurs, fortrinnvis de som finner sted på høyfjellshoteller og i andre behagelige omgivelser. De pleier ikke å høre etter hva som blir sagt og kommer således unna all tvangsforing med ubegrensede kunnskapsmengder uten å bli psykisk altfor påfallende. For dem er røyke- og spisepausene det viktigste, mens det faglige innhold er totalt irrelevant. Hotell med svømmebasseng og fulle skjenkerettigheter har størst tilstrømning av lystkursere.

Hos lystkursere kan man se ganske rask progresjon av sykdommen, men i motsetning til nedennevnte to kategorier har den alltid et godartet forløp.

2. Utdanningsmanomane. Hos disse er det ingen grense for hva de skaffer seg av utdanning, uansett hva det går ut på. Det eneste målet her i livet er å drive og utdanne seg, og deres almenne leveregel er: «Den som tror han er ferdig utdannet er ikke utdannet – han er ferdig.» Dette er kanskje den største gruppen, og med fullt utviklet sykdomsbilde kan de gjennomgå et uhorvelig stort utdanningstilbud i løpet av forholdsvis kort tid. Det pleier ikke å være noen som helst faglig relasjon mellem de enkelte kurser og andre utdanningstilbud pasienten gjennomgår. Ofte bærer de sterkt psykisk preg av sin sykdom og deres dagligtale er gjerne ekstremt kursorientert (figur 2).

3. Tvangskursere. Her har sykdommen et sterkt tvangspreget forløp og de angrepne plages gjerne av angst når de ikke går på kurser (figur 3). For dem er ventedagene mellom kursene en stor påkjenning og ledsages ofte av hypertensjon og andre stressfenomener. Likeledes kan de få angstanfall når det er røyke- eller spisepause på kurset. Angsten letner så snart de løper inn igjen i forelesningssalen.