I 1960- og 70-årene skjedde det en stor økning i bruken av laboratorieprøver ved utredning av pasienter. Presisjonen og standardiseringen av analysene var ikke så gode som nå, og det var ikke sjelden store avvik i prøveresultatene. I tillegg kan det være store individuelle forskjeller mellom friske personer, dessuten kan laboratorieverdier variere over tid. For noen typer analyser er det kjent at verdiene kan variere betydelig med døgn og årstid. Det såkalte referanseområdet for normale personer var definert som 95 % av alle måleverdier, slik at 5 %, eller 2,5 % til hver side av grenseverdien, falt utenfor. Det medførte at én av 20 prøver ville ligge utenfor «normalområdet» selv om pasienten var frisk. Hvis så skjedde, var legen nødt til å ta en rekke nye prøver for å verifisere eller avkrefte om det var noe som feilte pasienten, og da kunne andre prøver vise et tilfeldig «unormalt» resultat. I verste fall kunne pasienten bli innlagt til utredning og «vandre» fra avdeling til avdeling fordi ingen torde ta ansvaret for at det ikke var noen sykdom. Dette fenomenet var kjent fra anglosaksisk litteratur under navnet the Ulysses syndrome (odyssevssyndromet), men hadde ikke vært beskrevet i Norge.

Jeg kunne ikke dy meg og skrev en spøkefull artikkel om emnet, der jeg viste til en rekke tilfeller hvor pasienter var blitt direkte skadelidende på grunn av ukritisk bruk av laboratorieprøver. En alvorlig artikkel ville virke som en krass anklage mot kollegene mine, og det ville jeg ikke. I stedet ble det en humoristisk fremstilling, så fikk hver og en ta det til seg dersom de følte seg truffet.

Artikkelen ble utgitt i Nordisk Medicin, som ble sirkulert til alle leger i Norden, og den slo ned som en bombe. I etterkant ble det en hissig diskusjon i bladet med tallrike innlegg om bruk og misbruk av laboratorieprøver og hvordan falskt positive resultater kunne forhindres. I årene siden er de diagnostiske hjelpemidlene blitt radikalt forbedret – men hvem vet om ikke den gode Odyssevs fortsatt lurer i buskene!