Akademisk klinikk
Trine Prescott har selv fire barn, nå voksne. Alle er friske. Slik er det også med meg som spør – fire friske barn, et travelt profesjonelt liv og en betydelig frihetsgrad som tas for gitt. Det er vanskelig å forestille seg noe annet. Hun står i den alternative virkeligheten i jobben sin, på kloss hold. Jeg ser på ett av fotografiene hun har med. Føttene til et nyfødt barn, lyserøde, lubne, gjenkjennelige for enhver mamma. Men andre og tredje tå på hver fot er delvis sammenvokste slik at de former en y. En detalj, kanskje. Mest sannsynlig ikke.
– Hvordan er det å bli tilkalt for å fortelle foreldrene hva de tilsynelatende uskyldige tegnene er uttrykk for? Blir man vant til sånt?
– Oftest blir jeg jo koblet inn etter at bekymringen er etablert. Min rolle er å stille diagnosen. Det er følelsesmessig verst med babyene. Jeg husker særlig ett tilfelle der jeg sto med et nydelig nyfødt barn og øyeblikkelig gjenkjente en svært alvorlig tilstand med dårlig prognose. Det vakte to distinkte følelser hos meg, som begge er forutsetninger for å være profesjonell, tror jeg. På den ene siden var jeg fornøyd med å mestre oppgaven, knekke koden, besvare oppdraget. Samtidig kjentes det som om jeg tok barnet fra foreldrene og kastet det utfor en klippe.
Trine Prescott er en lavmælt dame, nesten påfallende fri for fakter eller ytre effektmakeri. I dette øyeblikket i intervjuet, i kontrasten mellom hennes beherskede form og det dramatiske bildet hun formidler av seg selv som bøddel i den lille historien, ser jeg henne helt skarpt for første gang siden vi hilste: innlevelsesevnen, den personlige klangbunnen, kravene hun stiller til seg selv. Det er dette klinisk genetikk handler om for henne. Så smiler hun varmt.
– Men jammen går det fort for foreldre å bli glad i barnet sitt – uansett. Jeg treffer så mange flotte folk. Ofte ønsker jeg meg en skuff full av St. Olavs-ordener som jeg kunne dele ut til dem som lever med disse utfordringene dag ut og dag inn. De imponerer meg med sin kreativitet, raushet og ikke minst kunnskaper. Kolleger som sier at genetikk er vanskelig, skulle hørt snekkeren eller frisøren når de kommer til meg for å diskutere translokasjoner og mutasjoner. Min største glede i arbeidet er opplevelsen av partnerskap mellom meg som lege og foreldrene til de barna vi her snakker om.
– Det slår meg at vi kanskje er nærmere hverandre i legegjerningen enn jeg har tenkt. Jeg tror mange ser på genetikere som litt sære.
– Jeg er opptatt av at genetikere også må være leger. Vi steller med alvorlige tilstander med store konsekvenser. Etter hvert som genteknologi får stadig større plass i håndteringen av de store folkesykdommene, er jeg bekymret for «sjeldenfeltet». Det er en risiko for at pasientene som faktisk skal leve med de sjeldne tilstandene, blir oppfattet som mindre interessante i det øyeblikket de har tjent sin hensikt som forskningsobjekter og publikasjonen om dem er på trykk.