Hvorfor har det gått så godt?
Og han eldes med stil. I fjor sommer rodde han trebåt tur-retur Risør-Arendal, fra hytta hvor han utkjemper drabelige glassmanetkriger med barn og barnebarn om sommeren. Det er bare fem år siden han sluttet å jobbe i Trygderetten. Hvorfor har det gått så inderlig godt? Hos en sosialmedisinsk nestor må det være rimelig å lete etter sosiale helsedeterminanter.
Og størst av alt er kjærligheten, som Paulus sier. Hun kommer med te og venter diskré på invitasjon før hun setter seg med gutta. Født samme år som sin mann, irritert over ustøe nevropatibein, men sterkt og vennlig til stede. I noen og seksti år har Per delt hus og seng med denne kvinnen, også hun en sentral personlighet i norsk medisin. Hilchen Sommerschild er den moderne barnepsykiatriens mor. Og mor til Pers fire barn – en lærer, en psykolog, to markante leger.
– Hvordan kan man holde ut sammen med en og samme partner i over 60 år?
– Tja. Vi har jo bare levd en gang og kan ikke sammenlikne. Men ingen kan unnsi seg forpliktelsen, den er viktig. Man forplikter seg. Så kommer det jo gunstig inn at du føler en brennende tiltrekning til den andre, samme hvor forbanna du er.
– Men det er da ikke noe du kan velge?
– Du kan velge deg fra det. Iblant har jeg tenkt at tro, håp og kjærlighet er en spesiell begavelse, viktigere enn IQ. Noe man delvis er født med, eller som formes svært tidlig. Så blir det til at noen har evne til tro og kjærlighet, andre ikke. Men det er jo en virkelighetsforståelse som kolliderer med min misjonsiver. Jeg har strevd hardt for å omvende folk til en ansvarsmoral – det har de kanskje ikke forutsetninger for?
Hilchen melder seg inn: – Vi to bør helst ikke snakke for mye, for vi er så argumentative. Men å bygge tørrmur har vi hatt mye glede av. Barna ler av oss, de har måttet bære mange tunge steiner til foreldrenes murer ved sjøen og i fjellet. Til hytta på fjellet la vi selv opp grunnmuren i grov stein. Det vanskeligste og flotteste var å få den både vannrett og rettvinklet. Vi gjenoppdaget Pytagoras og vateret, vi erobret den praktiske verden sammen. Jeg husker noen vidunderlige samtaler om natten da vi lå der i mørket og planla steinmur.
Per: – Jeg har sagt senere at ekteskapet er som å bale med rullestein – noen må bruke spettet og noen vettet.
Hilchen: – Dette med kjønnsroller og likestilling har aldri vært vårt anliggende. Vi fikk fire barn, og han sto opp om natten med dem fra første stund. Han lot meg sove og samle krefter – han laget mat, han vasket, tørket og brettet tøybleiene, mer enn meg. Ikke ett sekund har han stått i veien for min karriere. Livet med barn var også et felles prosjekt, som steinmurene. Vi tenkte sammen, gledet oss sammen, delte på arbeidet. Men å snakke og diskutere har aldri fungert!
Her griper intervjueren ordet. Hører jeg en snev av selvmotsigelse? – Akkurat nå har dere en fri og åpen samtale om hvordan dere oppfatter hverandre, hva dere har gjort og tenkt, hva dere har betydd for hverandre – og hva dere bør være forsiktige med. Dere lytter til hverandre, er ivrige sammen og justerer tenkningen i samtalen. Ikke så dårlige samtalepartnere likevel?
Hilchen smiler: – Du har rett i det. Men å diskutere hvordan verden er skrudd sammen fungerer ikke like godt!