Nytt om navn

Jahreprisen for 2011 til ekteparet Moser

Professorene May-Britt Moser (f. 1963) og Edvard I. Moser (f. 1962) er tildelt Anders Jahres medisinske pris for 2011.

Jahreprisen er omtalt som Nordens mest prestisjefylte medisinske pris og er på 1 million kroner. Den belønner fremragende forskning i basal og klinisk medisin innen Norden.

Forskerparet leder Senter for hukommelsesbiologi ved Kavli-instituttet ved Det medisinske fakultet ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet. Forskningen ved senteret dreier seg om stedsans og om mekanismene for lagring av informasjon i minnet. Arbeidet i de første årene dreide seg om å kartlegge hvordan hippocampus er en differensiert struktur med ulike deler som på forskjellige måter bidrar til orienteringssansen og til hukommelsen. Fra senteret ble etablert i 2002 og frem til 2010 publiserte Moser-gruppen totalt 13 originalartikler i tidsskriftene Science og Nature. I 2006 sto det i Science at gruppens oppdagelse av gittercellene i entorinalcortex i 2005, og de senere beskrivelser av disse, var det mest betydningsfulle funnet på dette forskningsfeltet i de to siste tiårene. I 2011 fikk May-Britt og Edvard Moser den svært prestisjetunge Louis Jeantet-prisen i medisin for dette arbeidet.

Beskrivelsene av gittercellene, kinasjakkbrettmønsteret og kartleggingen av forholdet mellom aktiviteten i ulike deler av hjernen er viktig for ikke bare å forstå stedsans, men også for å forstå hukommelse og kognitive prosesser i nevrale nettverk generelt. Studier av nevrale mekanismer for stedsrepresentasjon og stedshukommelse vil også kunne bidra til bedre forståelse av Alzheimers sykdom, som ofte begynner med degenerasjon av stedssystemet i entorinalcortex. Forskergruppen tar nå i bruk moderne genteknologi, med virusbaserte teknikker for å skru på og av aktivitet i bestemte nerveceller, samt ny teknologi for å måle mikroskopiske signaler inne i cellene. Slike studier kan også avdekke generelle prinsipper for hvordan nevronale nettverk fungerer i hjernen hos pattedyr. Målet for de kommende tiårene er å bruke kunnskapen om stedshukommelse og stedsrepresentasjon til å forstå andre kognitive funksjoner, slik som beslutningstaking og sosiale interaksjoner, fordi slike funksjoner trolig har mye å gjøre med hjernens grunnleggende mekanismer.