Alle nevrologers president

Diagnosen først

Intervjueren husker professor Aarli som en engasjert og velvillig, men litt distansert lærer som likte å illustrere epilepsiundervisningen med anekdoter fra litteraturhistoren. Undervisningens akse var tydelig: Vi måtte lære å gjenkjenne sykdommene. Den enkelte pasient var for lærer og studenter kun en flyktig gjest i auditoriet, en tilfeldig bærer av det medisinen egentlig handler om – den fascinerende sykdommen. Aarli på kateteret avkreftet knapt stereotypiene om Nevrologen – den grundige, sykdomssentrerte og objektiverende legetypen med et hint av pedanteri.

– Hva er etter ditt syn betydningen av humanisme og kulturell dannelse i medisinen og for den enkelte lege? Hvor kommer legens empati og omsorg inn i bildet, i forhold til våre vitenskapelige og tekniske ferdigheter?

– Jeg mener at spørsmålet «hvorledes skal jeg hjelpe deg?» må stilles etter at man har fått svar på «hva feiler det deg?». Å stille diagnosen, det er legens oppgave. Og for å stille diagnosen må jeg i starten ha en avstand til det personlige ved pasienten, slik at jeg kan lese objektivt hva som skjer i hans nervesystem.

– Diagnosen er en av hjørnesteinene i legens profesjon, det er klart. Men det er da flere? Kommer det ikke et «hva så» når diagnosen er avklart eller man ikke finner noen diagnose, som jo ofte er tilfellet? Og er ikke dette «hva så» det mest inntrengende anliggende for pasienten både før, under og etter utredningen?

– Jo, det er klart, pasienten trenger trøst og omsorg. Men der trenger jeg som lege hjelp fra andre, legens vurdering er ikke alltid den beste.

– Du har brukt mye av ditt liv til å pløye gjennom skjønnlitteratur og skaffe deg kunnskap om historie, samfunn, skjønnhet og det gode liv blant mennesker. Tror du det har gjort deg til en bedre lege?

Tenkepause. – Det er jeg usikker på. Jeg tror nok en lege som hadde brukt tiden til å lære seg nevrologi, ville vært dyktigere.

– Med hva med dømmekraften, den praktiske visdom, som Aristoteles satte høyest blant de intellektuelle dydene og som gjør et menneske i stand til å bruke kunnskap og innflytelse med klokskap, på riktig måte, til riktig tid, i riktig sammenheng? Er ikke den nødvendig for en lege, både for å få til et samspill som gjør det mulig å stille diagnosen, og for deretter å kunne hjelpe den syke videre i livet? Og er ikke dømmekraften avhengig av at legen orienterer seg bredt i tilværelsen?

– Du er inne på noe… I vårt beskjedne intellektuelle miljø er man forsiktig med å snakke om skjønnlitteratur i faglige sammenhenger. Det blir ikke forstått, det butter vel mot janteloven… Men i utlandet er de ikke redde for å sitere Shakespeare eller bruke historiske eksempler. Jeg tror det gir større mental fleksibilitet. Når det gjelder dette med person og diagnose, ser vi jo nær sammenheng innenfor de såkalt komplekse sykdommene med smerter, utmattethet osv. Jeg blir skuffet når man i nevrologiske miljøer ikke tar disse pasientene på alvor, ikke skaffer seg kompetanse. Det kan synes som om enkelte kolleger ikke orker å forholde seg til fenomener som overskrider de kategoriene vi liker å holde atskilt, som «kropp og sinn», «hjerne og erfaring». Vi må tenke nytt og være åpne, ikke tro at vi kan bestemme over terrenget og forme det etter våre mentale kart.

– Hva tenker du når du ser tilbake på livet, slik vi har gjort i denne samtalen?

– Det har blitt et godt liv, har det ikke, Gullborg? Han snur seg spørrende mot konen og får hennes bekreftende smil bak brillene. Han fortsetter, med en snev av innadvendt bekymring: – Ellers blir jeg mer og mer slått av hvor lite man vet, hvor mye kunnskap man burde hatt, men ikke har. Vesle vitet strekk ikkje til, som Vinje sa…