Jeg er lege, sa hun
– Du har markert deg mer som entreprenør i sosiale medier og pasient enn som lege. Identifiserer du deg som en del av legekollegiet?
– Det har vært en reise. I mange år var jeg krenket av leger og sint. Jeg hadde så mange dårlige erfaringer, og opplevde legelauget som lite ydmykt med tanke på det man faktisk ikke vet. Selv er jeg analytisk anlagt, nysgjerrig og alltid på leting etter ny kunnskap. For meg er det en selvfølge at kunnskapsgrunnlaget hele tiden endrer seg, og at det må få konsekvenser for hvordan leger møter pasienter med symptomer som ikke passer inn i eksisterende forklaringer. Måten jeg ble møtt på som «kronisk syk», gjorde meg til mer pasient og mindre lege. Men ja, jeg oppfatter meg som lege. Etter hvert som jeg ble friskere, tok jeg på meg legefrakken igjen. Det er den jeg har på i dag, selv om jeg altså har mye pasienterfaring. Det er denne frakken som gjør at jeg kan balansere og unngå å polarisere og spissformulere meg.
– Hvorfor ville du studere medisin?
– Jeg er brobygger av natur, liker å kommunisere. Så er jeg et ml-barn (med marxist-leninistiske foreldre, for de uinnvidde), oppvokst på 1970-tallet under paroler om rettferdighet og fordeling av goder. Jeg har alltid tenkt at «jeg kan gjøre en forskjell», og at det å være til nytte er grunnleggende. Faktisk begynte jeg å studere homøopati først, men etter hvert tenkte jeg at dette er ikke tilstrekkelig for å kunne behandle syke mennesker. Jeg må kunne mer. Medisinstudiet passet meg egentlig bra, jeg har en klinisk tenkemåte og likte den problembaserte tilnærmingen som ble innført omtrent da jeg startet.
Hun gjennomførte både medisinstudiet og turnustjenesten, men hadde lange sykdomsperioder og tilbakefall. Etter hvert tok hun konsekvensene av at fraværet hennes ville bli et problem for kolleger og arbeidsgivere og takket nei til gode jobbtilbud. Hun etablerte sitt eget firma der hun leide seg ut som bedriftslege og allmennlege på oppdragsbasis. Det gjorde det lettere å avpasse arbeidsmengden etter funksjonsevnen. Nå er hun på vei inn i en ny legerolle. Hun tror ikke hun kommer til å jobbe klinisk med pasienter igjen.
– Jeg har skapt noe nytt med bloggen min, som også er anerkjent ved at jeg fikk støtte fra Fritt Ord. Den jobben jeg gjør gjennom å skrive og skape møteplasser, er en måte å være lege på. Det er viktig for meg at bloggen min ikke skal være en misnøyeblogg, men et løsningsorientert forum. Jeg tror faktisk at jeg har bidratt ganske mye til å ansvarliggjøre og aktivere dem som skriver til meg. Mitt anliggende, eller min kjepphest om du vil, er at tilfriskning og rehabilitering best skjer i et likeverdig partnerskap mellom de ulike aktørene i prosessen. Dessuten er jeg veldig interessert i forskning og forskningsformidling. Det er også blant leger et udekket behov for populærvitenskapelig litteratur. Aller mest lyst har jeg til å lage et kompetansesenter som kan bidra med kunnskap om langtidssyke og tilrettelegging for deltakelse i arbeidslivet.
– Store ambisjoner, med andre ord, men tør du satse?
– Jeg prøver å gå med små skritt. Det har vært mange tilbakeslag, men nå ser jeg for meg en fremtid som lege, en som arbeider med utvikling på systemnivå.