Barn har ikke tid til å vente

Omsorgssvikt

Svikt i omsorgsevnen er ikke nødvendigvis gitt i kraft av diagnoser, men har også sammenheng med en persons evne til empati, sykdomsinnsikt, hjelpsøkende atferd, evne til å ta ansvar og positivt engasjement i barnet og dets situasjon. I Østmans studie fremkom det at den «friske» forelderen kunne undervurdere belastning for barnet samt bebreide barnet for den «syke» forelderens sykdom og fungering (5). Å kunne sette seg inn i den andres sted hører med til god omsorg og god helsehjelp. Evne til å se barnet og komme det i møte kan være til stede hos en person med psykisk lidelse og svikte hos en frisk forelder eller en behandler.

Profesjonelle behandlere må kunne forventes å se barnets situasjon og gjøre noe aktivt for barnet, men mange synes det er vanskelig. Meldeplikt blir ofte feilaktig oppfattet som forbeholdt dokumentert grove overgrep og sannsynlig grunnlag for omsorgsovertakelse. Vi blir ensidig opptatt av hensynet til pasientens behov og betraktninger rundt terapeutisk allianse. Pasienten, terapien og den terapeutiske alliansen i en gitt behandlingssituasjon vektlegges som mer skjør, verneverdig og vesentlig enn oppvekstvilkårene for det enkelte barnet. Dersom pasienten avbryter behandlingen etter forsøk på diskusjon rundt omsorgen for barnet, har vi en tap-tap-situasjon. Det kreves god kompetanse hos behandler for å unngå dette. Ved alvorlig bekymring for barnet er det ikke hensynet til barnet som skal ofres. Glistrups og Killéns bøker inneholder gode drøftinger av dilemmaene vi ofte står oppe i og nyttige fremgangsmetoder i den kliniske hverdagen (2, 3).

Barnevernet har en rekke tiltak som det er viktig å være klar over og ikke minst formidle som positive muligheter til pasienter og deres barn. Veiledning, tilbud om barnehageplass, mulighet for besøks-/avlastningshjem og samarbeid med andre hjelpeinstanser er vanlige intervensjoner etter bekymringsmelding. Saken kan imidlertid også bli avsluttet fordi barnevernet ikke finner tilstrekkelig grunn til bekymring eller til intervensjon. Jeg mener det er viktig å følge opp saken også etter at bekymringsmelding er sendt til barnevernet. Har bekymringsmeldingen ført til noen positiv endring i omsorgssituasjonen? Av og til er vi uenige i barnevernets vurdering. Vi er fortsatt bekymret selv etter at saken er undersøkt og henlagt. Som behandlere har vi en begrenset kjennskap til pasienten utenfor terapirommet. Likevel har vi en enestående mulighet til å danne oss inntrykk som er inngående over tid og vesensforskjellig fra punktundersøkelser som barnevernet kan gjøre. Det er rimelig å orientere seg videre i saken og se på om det fortsatt er grunn til bekymring. Bekymringsmelding kan sendes flere ganger i samme sak. Det går an å bemerke at vi ikke kan se at vår bekymringsmelding har medført vesentlig forbedring i situasjonen for barna det gjelder. Overfor pasienter som har omsorgsoppgaver bør barna være et selvsagt tema over tid, og hensynet til barna må prioriteres.