Hypnose, en uutnyttet ressurs
– Det var litt tilfeldig at jeg begynte med hypnose. Jeg var i 40-årene, drev en travel praksis, fikk vondt i ryggen og oppsøkte en flink fysikalskmedisiner som hadde hjulpet mange av pasientene mine. Han hjalp meg også, med nåler og smertepunktbehandling og annet som jeg ikke kjente til. Jeg spurte om jeg kunne få hospitere hos ham. Jeg har alltid fått lyst å lære det jeg har sett dyktige folk drive med.
Han fortsetter: – En dag ba han meg kikke på noen røntgenbilder av en krum ryggsøyle, klassisk Bekhterevs sykdom. Mens jeg så på bildene, var pasienten kommet inn, krokrygget og stiv, med nesen mot gulvet. Etter en stund hørte jeg legen si: «Og nå kan du rette deg opp.» Jeg snudde meg og fikk se pasienten langsomt rette ryggen, langt mer enn jeg ville trodd var mulig. «Hva skjedde?» spurte jeg da pasienten var ute. «Å, jeg hypnotiserte ham,» var svaret. «Hypnotiserte? Men du kan ikke hypnotisere vekk kyfosen jeg så på de røntgenbildene!» sa jeg.
– Slik lærte jeg to ting – at krumningen delvis skyldtes muskelspasmer og smerte og at hypnose er en reell ting som kan brukes. Da samme lege senere viste meg en film der en kvinne ble forløst med keisersnitt mens hun sang av full hals under hypnotisk anestesi, måtte jeg innse at alt jeg hadde trodd jeg visste om smertefysiologi og et par andre ting, måtte revurderes.
Cassell tok kurs i hypnose, øvde seg på barna og andre «frivillige», men hadde vanskelig for å komme over terskelen og ta den nye teknikken i bruk klinisk. En dag ringte en av hans kvinnelige pasienter og tryglet ham om å komme til henne på den andre siden av New York, hun hadde fått skulderen av ledd og legene fikk den ikke på plass. Dette var i 1970-årene, da en amerikansk primærlege fortsatt hadde ansvaret for sine pasienter 24 timer i døgnet, også når de var innlagt i sykehus.
Eric Cassell dro av sted. Kvinnen hadde store smerter, skulderen var åpenbart ute av ledd, og legen i akuttmottaket var svett og oppgitt. Hva har jeg å tape, tenkte Cassell og satte i gang transeprosedyren han hadde lært på kurset. Uten store forhåpninger instruerte han kvinnen til å la musklene i skulderen slappe av slik at armen kunne gli på plass.
– Den som var mest overrasket av oss tre da legen uten motstand kunne reponere skulderen var jeg. Fra da av begynte jeg å bruke hypnose i behandlingen av pasienter som jeg ellers strevde med å hjelpe. Særlig i kreftbehandlingen ble det en stor forandring. Etter hvert ble mange terminale kreftpasienter henvist til meg, og jeg fikk erfaring med å følge mennesker gjennom sorg- og dødsprosesser, med tilhørende kroppslige forandringer, sier han.
– Jeg har opplevd at det er mulig å gjøre mye som jeg ville ansett som det rene vås og drømmeri da jeg var ung lege. Igjen har jeg lært to ting – den ene er at medisinens faglige selvtilfredshet står i skjærende kontrast til dens dype uvitenhet om viktige aspekter ved menneskers helse, den andre at hypnotiske fenomener ikke er noe mystisk. De er egenskaper som kan tas i bruk, som så mye annet fascinerende våre kropper kan, uten at vi kan forklare det. Når vi går på to ned en trapp, snakker i telefonen og tygger tyggegummi samtidig, er det også uforklarlig og uten bevisst kontroll. Men siden alle gjør slikt, tenker vi ikke over hvor imponerende og merkelig det er. Jeg har lært å hensette meg i transe hvis jeg brenner meg på komfyren – slik unngår jeg smerte og blemmer på fingrene. Er det mer magisk enn at jeg kan kjøre bil, snakke, drømme, forstå hva du sier?
Jeg lytter med en viss skepsis. Neste kveld søler den litt skjelvende 82-åringen kokende melk på hele høyre tommel mens vi forbereder aftenens kulinariske høytidsstund, slik vi gjør hver kveld. Han tørker med en klut, lukker øynene, støtter seg til benken et halvt minutts tid, blir litt blekere i ansiktet. Så åpner han øynene og smiler. – Man må gjøre det med én gang, før brannskadefysiologien har kommet skikkelig i gang. Jeg aner ikke hvordan det skjer, jeg henvender meg taust til noe jeg kaller «kropp» og har en opplevelse av å få hjelp av noe i meg selv.
Neste dag er huden så vidt rosa. Smerte har han ikke kjent.