Utfordringer på Island
Island er et lite land, og man er avhengig av tillit mellom folk og institusjoner. Landet er kanskje for lite til at man kan lage store systemer med omfattende institusjonalisert kontroll og vedtak på mange samfunnsområder, slik for eksempel kontrollkommisjoner og vedtakskrav er utformet i Norge. Det kan også tenkes at en psykiatri uten mekaniske tvangsmidler eller lobotomi i nyere tid har bidratt til at det ikke har kommet krav om vedtak og spesialiserte kontrollstrukturer. Samtidig vurderte vertskapet, som hadde praktisert i Norge, at behandlingssystemet på liknende måte som i Norge står veldig sterkt og at brukeren ofte har lite makt når behandlerne velger å begjære tvang. Dette er også blitt bekreftet i brukervurderinger (L. Bjørgvinsdottir og N. Briem, foredrag på Kleppur 24.3. 2010, og E. Asmundsdottir, personlig meddelelse 25.3. 2010).
Etter finanskrisen har tilliten mellom folk og institusjoner fått en knekk. Kanskje bidrar det til endringer på sikt, også for det psykiske helsevernet? Men foreløpig er det ikke rom for ressurskrevende reformer.
Deinstitusjonaliseringen av det psykiske helsevernet på Island var i gang mot slutten av 1980-årene. Man var tidligere i gang med en gradvis overgang til mer ambulant hjelp og ettervern i regi av det psykiske helsevernet enn her i landet (3) . En av dagens utfordringer er mangelen på boliger for dem som har fått en alvorlig diagnose. Nylig avsluttet man et boligbyggingsprosjekt for mennesker som har vært behandlet i psykisk helsevern over lang tid. Men behovet for nye boliger vedvarer, og det er trolig liten utsikt til nye prosjekter før dønningene fra finanskrisen har lagt seg. Arbeidet med organiserte ambulante team er i kommet i gang, men ønskes styrket.
Spørsmålet om tvungen innleggelse og behandling for psykiske lidelser har ikke vært så kraftig debattert og så omstridt som i Norge. Brukervurderinger som gjenspeiles i bruker-spør-bruker-undersøkelser utført av Hlutverkasetur, Reykjaviks parallell til KIM-senteret i Trondheim, indikerer at en hyppig negativ brukervurdering er at hjelpen for alvorlige psykiske lidelser oppleves som nokså ensporet medikamentell. For dem som mente de ikke dro nytte av den medikamentelle behandlingen, fantes det ikke alternativer, og det var mangelfull informasjon fra hjelpeapparatet. Om man ønsket å trappe ned eller slutte med medikamenter, vurderte en del brukere at det ikke fantes behandlere med kompetanse eller vilje til å gi gode råd og assistere ved en gradvis og målrettet nedtrapping (E. Asmundsdottir, personlig meddelelse 25.3. 2010).
Da Tómasson ble asyldirektør i 1933, ble tvangstrøyene brent (4 )