Headhuntet
Hvordan har det seg at Einar Stranden, som tok realfag for å bli lærer som sin rektorfar, endte opp i en overlegestilling og som professor i medisin?
– Jeg har i grunnen vært utrolig heldig. Jeg har aldri søkt på en stilling. Professoratet var en kallelse initiert av professor Andries Kroese, og overlegestillingen ble opprettet – med dispensasjon fra Legeforeningen, siden jeg ikke var utdannet lege – slik at jeg kunne fortsette ved Aker.
Professor Hans Olav Myhre, tidligere sjef på karkirurgisk avdeling på Aker, kan forklare hvordan det hele henger sammen. «Vi holdt på å utvikle en ny metode for å undersøke blodstrøm i vener da vi hørte om denne briljante fysiologistudenten på Blindern. Vi bestemte oss for at ham måtte vi få tak i. Siden gjorde vi hva vi kunne for å holde på ham.»
Einar Stranden på sin side hadde jobbet som krisehjelp i helgene ved niende avdeling på Ullevål sykehus for å finansiere studiene. – Jeg fikk opplæring av søsteren min, som studerte medisin. Jeg fant ut at jeg likte klinikken og å arbeide med syke mennesker.
Derfor falt det naturlig å si ja til å bli med på et klinisk medisinsk prosjekt da innbydelsen kom. – På det tidspunktet var jeg allerede hektet på fysiologi. Lærer kan jeg bli senere, men denne forskningsmuligheten kommer ikke tilbake, tenkte jeg.
Fordi det var knapphet på ressurser, lærte han seg elektronikk så han kunne utvikle forskningsutstyret selv. Ganske snart oppdaget han at de hadde bruk for nye måleapparater på laboratoriet for å få gjort de undersøkelsene de ønsket.
– Jeg begynte med å lage et apparat for å måle proteininnholdet i vevsvæske. Doktorgraden hans handlet nemlig om transkapillær væskebalanse, noe han blant annet undersøkte ved å sy inn veker under huden på forsøkspersonene for så trekke dem ut etter en tid og undersøke væskeinnholdet. Metoden lærte han ved Fysiologisk institutt i Bergen, der den ble benyttet på rotter!
– Nå bruker vi et egenutviklet apparat som kan gjøre det samme. Octopus kalte jeg det. Det er fordi det er basert på sugekopper mot huden, som blekksprutens, slik at det dannes små blemmer etter et par timer.
Opp gjennom årene har Einar Stranden konstruert mer enn 20 av apparatene som brukes på sirkulasjonsfysiologisk laboratorium. Noen dramatiske opplevelser har oppfinnelsene også ført med seg.
– På et tidspunkt bygde jeg utstyr for å kunne simulere blødningssjokk. Den nedre delen av kroppen ble plassert i et kammer og en støvsuger koblet til. Når støvsugeren ble slått på, dannet det seg et undertrykk som sugde blodet ned i beina. Sent en kveld var jeg alene på laben da jeg kom på at jeg skulle teste ut hvor stort undertrykk jeg kunne få til. Jeg la meg ned i kammeret og skrudde støvsugeren på fullt.
Støvsugeren laget et undertrykk på 150 mm Hg – 70 mm Hg mer enn det som anbefales som maksimaltrykk under supervisjon. – Heldigvis brant motoren opp før jeg gikk i sjokk. Det var rene galimatias. Sånt noe fant jeg aldri på igjen, sier han.
– For tiden bruker vi dette LBNP-kammeret (lower body negative pressure) i flere veldig spennende forskningsprosjekter, blant annet ett der vi ser på vridningen av hjertet når fyllingstrykket minker. Det viser seg at jo mindre det sentralvenøse trykket blir, jo mer øker hjertets vridning om egen akse.
– Som en klut?
– Ja, akkurat som en klut som man vrir opp for å få ut mest mulig vann.
Over 20 doktorgrader har utgått fra avdelingen opp gjennom årene, og flere er for tiden under arbeid. Dette er prosjekter innen arterie- og venesykdommer, kardiologi, kardiovaskulær regulering, mikrosirkulasjon, ødemmekanismer, målemetoder, kuldeskader og ergonomi.
– Kanskje litt lite faglig spissing – men vi treffer stadig på interessante problemstillinger som vi ønsker å belyse.
«Karkirurgisk- og sirkulasjonsfysiologisk seksjon har i alle år hatt et fantastisk samarbeid som er unikt også i skandinavisk sammenheng,» understreker professor Andries Kroese. Opp igjennom årene er det blitt knyttet nære vennskap. Kolleger fremhever spesielt Einar Strandens omsorg og vilje til å hjelpe.
«Han tar seg alltid tid. Vi kan komme til ham med hva som helst av tekniske problemer,» forteller karkirurg Jørgen Jørgensen.
Det sies at det ikke er så rent få kirurger på vakt som i sene nattetimer har måttet ta turen opp til Strandens kontor på grunn av dataproblemer.
– Samarbeidsgleden har vært gjensidig, forsikrer professoren, og legger til at han aldri har opplevd noen problemer ved å være realist i et legemiljø. – Tvert imot, jeg har opplevd det som at medisinerne har sett det som en berikelse at det er kommet andre inn på det medisinske fagfeltet.
Forskningsaktiviteten på sirkulasjonslaboratoriet har også ført til utstrakt samarbeid med andre sykehus og med industrien. Ett av disse samarbeidsprosjektene var utvikling av Vingmed Sounds ultralydskanner System V, der Einar Stranden tok 80 % permisjon i ett år for å delta.
– Det har kommet mye ut av dette samarbeidet med Vingmed, blant annet unike karstudier med tredimensjonal ultralyd.