Prosjektarbeid i West Papua, Indonesia
Intervjuobjektet forteller nøkternt, men medrivende om hvordan det var å arbeide som eneste hvite, vestlige feltarbeider i dette prosjektet. Han tok først et språkkurs i indonesisk, reiste så inn i området med en tolk som kunne indonesisk og stammespråk. Folkene han møtte, hadde sett lite til hvite mennesker. De levde i landsbyer med 50 – 200 innbyggere. Området lå inne i jungelen i høylandet på Ny-Guinea, tre dagsmarsjer fra et større sted. De hadde tidligere hatt besøk av misjonærer som hadde lyktes med å omvende dem, derfor var det kirke i hver landsby.
– Hva fant du ut?
– De trodde for eksempel at sykdom var forårsaket av onde gjerninger som forfedrene ikke godtok. Hekseri, fordi noen ville deg vondt, kunne også være en årsak. Jeg spurte også om antall barnefødsler, om dødsfall, om hvor gamle de avdøde var blitt, hva de trodde var dødsårsak. Ofte svarte de diaré eller at de bare ble slappe og døde. Febersykdom eller fallskader kunne også være forklaringer. En utbredt tro var også at man ved fødsler ikke skulle kutte navlesnoren før morkaken var ute. Dette kunne få tragiske følger. Jeg opplevde selv en tvillingfødsel der den andre tvillingen satt fast. Spedbarnet som var født, lå på bakken, og ingen ville ta i det. Jeg varmet en tollekniv på bålet og kuttet snoren. Barnet døde likevel to døgn senere. Moren ble senere fraktet til sykehus der det ble utført en embryotomi, så hennes liv ble reddet.
Etter seks måneder med kartlegging ble det andre halve året brukt blant annet til å undervise lokale helsearbeidere (community health workers). – Vi ønsket å lære dem enkle grep – blant annet å måle temperatur og respirasjonsfrekvens. Slik kunne de for eksempel diagnostisere lungebetennelse og så behandle med antibiotika, forteller han.
– Jeg ser jo i ettertid at prosjektet var ambisiøst. Vi forsøkte å jobbe sammen med de lokale myndighetene, det lille som var, vi var opptatt av å støtte opp under lokale strukturer.
Etter oppholdet i Indonesia fortsatte Hanevik arbeidet i Leger uten grenser, men da på et prosjekt i Afghanistan.
– Det var som å komme fra steinalderen til middelalderen, sier han lakonisk. – Gudstroen var sterk, ingen stilte spørsmål ved det, og det var autokratisk og føydalt. De brukte esler og kjerrer, dyr ble slaktet langs veiene, slakteren solgte så ut det han hadde av kjøtt. Våpen, biler og moderne veier var det eneste fra vår egen tid.
– Er du idealist?
– Jeg er vel det, i forhold til det de fleste legger i ordet, eller – jeg var det i alle fall. Kanskje går jeg mer med strømmen i dag, aksepterer ting som de er. Når man får unger, kan man ikke være like idealistisk, det blir veldig tidkrevende. Før var vi for eksempel med i en bilring, men da vi fikk barn, ble det for tungvint. Man er avhengig av bil for å få hverdagen til å gå rundt.
– De fleste av oss blir vel kanskje mer pragmatiske etter hvert, skyter jeg inn.
– Ja pragmatisk, heter det, kanskje det er det motsatte av idealisme? Fra å være motstander av radioaktivitet bruker jeg det nå på laboratoriet. Jeg må ha utslippstillatelse. Det er greit, det var ikke alternative metoder.
– Synes du dette har vært vanskelig å akseptere?
– Nei, det er ikke så vanskelig som det var før. Jeg synes også det er greit at barna bruker krigsleketøy som sverd, gevær og pistol, det hadde jeg kanskje ikke akseptert tidligere. Det er ikke med tungt hjerte at jeg justerer livet mitt litt. Er man en ordentlig idealist, kan man bli fanatisk, i alle fall i andres tanker. Man må gi slipp – for eksempel når det gjelder å kaste mat. Dette klarte jeg ikke før, særlig ikke i tiden etter hjemkomst fra arbeid i fattige land. Nå er det lettere, det blir jo rester.