En tropisk orkan

Manglende fortellerstemme

Undertittelen er En arkivstudie. Dette er originalt. I overfloden av materiale som Scharffenberg etterlot seg, har Søbye latt kildene få tale. Som fortellerteknisk grep fungerer det forbausende godt, og boken har fått svært god mottakelse av anmelderne: «mesterverk» (5), «et imponerende arbeid» (6), «et kunstverk» (7) og «intellektuell kraftprestasjon» (8).

Søbye har selv kalt dette et strengt litterært program. Legg frem kildene, så langt de rekker, og la leserne gjøre seg opp sine egne meninger. Selve ideen er god. Det finnes så mange dårlige eksempler på biografier der forfatterstemmen er for påtrengende, der psykologiseringen er amatørmessig eller arbeidet med kildene altfor svakt. Men min hovedinnvending gjelder imidlertid nettopp dette fraværet av fortellerstemme. Problemet er at Søbye her trekker biografien over i den andre grøften. En anmelder skrev at Søbye gjerne kunne «ha skrevet et bind til» (5). Så sant, for Søbye er en glitrende skribent. Problemet er at bind 2 måtte ha blitt et kommentarbind, der Søbye kunne ha utlagt hva han har kommet frem til. Et eksempel på at han ikke helt har klart å dy seg, er da medisinstudenten Scharffenberg i 1896 advarte mot overproduksjon av leger. «Det er merkelig,» skriver Søbye, «at Scharffenberg som ellers hevdet at konkurranse førte til utvikling og framskritt, mente at rivalisering mellom leger ville skape dårligere forhold både for legen og pasientene» (s. 143). Jeg skulle ønsket meg flere slike oppsummerende og sammenbindende kommentarer og analyser. Som lesere blir vi rett og slett overlatt for mye til oss selv. Søbyes strenge litterære program kan stå som inspirasjon, men ikke mer. Det er ikke et eksempel til etterfølgelse. Søbye har arbeidet med denne boken i ca. seks år, en formidabel jobb. Men det blir naivt å tro at vi som lesere skal ha samme forutsetninger som forfatteren til å fortolke materialet som presenteres.

Søbyes kildenære metode og manglende forfatterstemme kan gi et inntrykk av objektivitet. Den overveldende stoffmengden og den fortettede stilen gir dessuten en følelse av at alt er med. Slik er det jo ikke – men her gir Søbye ingen veiledning. Det er litt pussig at f.eks. Wiborg-saken ikke er omtalt. Det var en oppsiktsvekkende sak hvor den kjente advokaten Oscar Strøm ble myrdet på åpen gate i Kristiania av iseksportør Axel Wiborg i juni 1914. Den ble bl.a. omtalt i en rekke artikler i Tidsskriftet året etter. Scharffenberg var rettspsykiatrisk sakkyndig, Wiborg ble erklært tilregnelig og dømt til 12 års fengsel i 1915. Wiborg anmeldte Scharffenberg i 1919, men det endte med at påtalemyndigheten ikke ville reise sak.