Politikeren
Barbro Hættas politiske liv opprant da hun som 12-åring engasjerte seg i å få reparert en tursti som var blitt tatt av vårflommen hjemme i Kautokeino. Som 16-åring meldte hun seg inn i Arbeiderpartiets lokallag, og en politisk spire, som senere skulle bli varaordfører i Harstad og politisk rådgiver i Jagland-regjeringen, begynte å gro. Hun ble i en alder av 24 år den første kvinnelige samepolitiske rådgiveren i Kommunaldepartementet.
– Jeg følte meg ung og utrygg i rollen, og etter en måned opplevde jeg at jeg gjorde en dårlig jobb. Jeg måtte på et tidspunkt bestemme meg for at jeg hadde noe å bidra med og tro på min egen kompetanse. Den prosessen var utrolig nyttig for å innse at det bare var jeg selv som kunne ta ansvar for livet mitt, og den erkjennelsen ble skjellsettende for meg som menneske.
– Hvordan klarte du å ta grep om situasjonen?
– Jeg bestemte meg for aktivt å ta lærdom av de erfaringene jeg gjorde underveis. Etter hvert eneste møte jeg var på, oppsummerte jeg hvordan møtet hadde forløpt, og var nøye med å gi meg selv ros, fremfor bare å devaluere egen innsats. Jeg identifiserte to ting som hadde gått bra, og én ting som kunne gjøres bedre. For øvrig klipte jeg håret og kjøpte meg klær som passet inn i departementet! Barbro Hætta smiler et smil som bekjenner at hun kan bruke kvinnelist når det trengs. De fleste kvinner vet at det hjelper å føle seg korrekt antrukket i situasjonen.
– På hvilken måte har du dratt nytte av erfaringene du gjorde deg i denne situasjonen?
– Det var nyttig for meg å ha kjent på at en oppgave ble for stor for meg. Jeg er et overskuddsmenneske, men jeg skulle komme til å oppleve at også jeg hadde begrensninger da familiesituasjonen senere skulle vise seg å bli annerledes enn vi hadde «bestilt», forteller hun.
Fire måneder før hun skulle avlegge medisinsk embetseksamen ble hun forespurt av daværende helseminister Tore Tønne om å bli politisk rådgiver i Helsedepartementet, men takket nei da hun innså at veien tilbake til en klinisk hverdag ville bli for tung å gå. Fire dager før sensuren falt, ringte han igjen for å høre om hun hadde ombestemt seg.
– Det var et utrolig fristende tilbud, og jeg brukte lang tid på å bestemme meg. Det var virkelig en kamp mellom hjertet og fornuften, men jeg visste at jeg ikke ville klare å komme tilbake til medisinen hvis jeg satset fullt på politikken uten å ha arbeidet som lege. Jeg ønsket ikke å være en politisk broiler. Nå føler jeg at det var et veldig godt valg, og at legeyrket er veldig riktig for meg. Jeg var i praksis ferdig spesialist i allmennmedisin og stortrivdes i faget da jeg sluttet og begynte i barne- og ungdomspsykiatrien for et par år siden.
– Hva var det som som gjorde at du endret fagretning?
– Vi fikk et barn som var mye våken hver natt, og det ble etter hvert oppdaget at han har AD/HD og autistiske trekk, samt en moderat psykisk utviklingshemning i tillegg til en rekke somatiske lidelser. Den høsten han nesten ikke sov, ble det tydelig for meg at jeg måtte gjøre noen prioriteringer. Jeg var på den tiden fastlege i egen privat praksis,varaordfører i Harstad, og hadde i tillegg en rekke styreverv. Det endte med at jeg enkelte dager måtte sove en halv time på undersøkelsesbenken på kontoret for å komme meg gjennom dagen.
– Det var en ny opplevelse for deg å ha begrensninger?
– Livet setter til enhver tid noen premisser. Jeg var vant til å planlegge og få det som jeg ville, men dette var noe jeg ikke styrte over. Jeg brukte tid på å venne meg til at at livet var i ferd med å ta en annen retning enn jeg hadde tenkt, og det tok meg tid å finne meg til rette i den nye situasjonen. Vi måtte rett og slett endre den bestillingen vi hadde lagt inn på et friskt og velfungerende barn. Slik jeg føler det, handler det ikke om en forsakelse, for jeg ser på ham som et fullkomment menneske som beriker mitt liv. Han gir et mangfold, i likhet med det mangfoldige politiske engasjementet jeg har. Han er annerledes, men fullkommen, og han gir så mye mer enn han krever.
– Du solgte fastlegepraksisen?
– Ja, jeg opplevde at det var strevsomme dager i allmennpraksis når hjemmesituasjonen ble som den ble. Det gikk utover kollegene når jeg var borte, og jeg måtte uansett ta igjen det forsømte når jeg kom tilbake igjen. Jeg er en allmennpraktikertype og stortrivdes i rollen som fastlege, men det ble etter hvert klart for meg at jeg måtte velge mellom det og de andre engasjementene mine. Jeg utsatte stadig å selge praksisen, for jeg fikk et veldig spesielt forhold til mange av familiene, og mangfoldet i allmennpraksis var utrolig givende for meg.
– Hvordan ser livet ut nå?
– Det har vært noen krevende år, men endelig er ting i ferd med å falle på plass. Jeg stortrives i barne- og ungdomspsykiatrien, og opplever at det er et utrolig godt tverrfaglig samarbeid med den målsetting å gi pasientene en best mulig hverdag. Når det gjelder familiesituasjonen, så har det vært mange års kamp for å utløse de rettighetene sønnen vår har krav på, men nå ser ting ut til å løse seg. Jeg har de siste årene lært at jeg ikke kan få alle svarene på én gang. Tiden gir en del svar, og åpner noen dører.