Opprørt, men diplomatisk
– Hva gikk jobben din ut på?
– Jeg var visedirektør for prosjektet. Jeg skulle jobbe i skjæringspunktet mellom medisinsk fagkunnskap og administrative problemstillinger, ofte opp mot embetsmenn på høyt nivå i det indiske helsebyråkratiet. Jeg ble blant annet plutselig oppnevnt av det indiske helsedepartementet til en ekspertgruppe for nyfødtmedisin og en ekspertgruppe for mødre- og barnehelse som eneste ikke-inder. Det sier nok mer om prosjektets posisjon enn min posisjon.
– Hva tenkte du da du ble spurt?
– Det føltes jo, sett fra mitt hjemlige ståsted, helt vanvittig og er på listen over morsomme historier i mitt repertoar, selv om det selvfølgelig er en ære og ikke minst en mulighet til å påvirke og å lære. Det viser også hvor vanskelig det er å drive langsiktig arbeid i et slikt land. Jeg mener at det vi gjør som verdenssamfunn med utviklingshjelp kan underminere lokale myndigheters evne og mulighet til å bygge langsiktige systemer. Det er mange som har kommentert at et land som India, som har vært et stabilt demokrati i 60 år og som nå har en av verdens raskest voksende økonomier, egentlig ikke burde ha det hjelpebehovet det har. Landet har samtidig store ambisjoner. De har eget romfartsprogram og atomprogram, de lager jagerfly og biler.
– Hvorfor greier de ikke å bygge sykehus når de kan drive romforskning?
– Jeg tror det har mye med likeverd å gjøre og at det er vanskelig å løse helseproblemene uten det i bunnen. Likeverd er noe vi nordmenn oppfatter som en universell sannhet. Slik er det ikke i India. Landet er medlem av FN og har underskrevet traktatene, men hvis man ser på hva som gjennomsyrer mentaliteten, så er det noe ganske annet. De med lav kaste og dårlig økonomi oppfattes som mindre verdt. Derfor dør fremdeles barn, selv i Delhi, av en banal lungebetennelse eller diaré. Det er fryktelig komplisert, selv om det jo på samme tid er ufattelig enkelt, nærmest banalt.
Han nærmest sukker.
– Provoserende for en sosialdemokratisk anlagt nordmann?
– Det er en diplomatisk måte å si det på.
– Ble du opprørt?
– Jeg var mye sint, særlig i begynnelsen. Det ikke å kunne vise sterke følelser, selv om noe strider mot alt man tror på, er uvant for oss. Jeg måtte lære meg teknikker for å håndtere det, siden konflikt med dem som har beslutningsmakt ikke kommer noen til gode.
– Hva var teknikken?
Han nøler med å røpe det og smiler.
– Den aller mest effektive teknikken min for å avreagere er å spille Playstation når jeg kommer hjem, gjerne et litt aggressivt spill.
– Hva ble du mest sint over?
– Det som provoserer mest, er å se kolleger, som man automatisk har en slags legestandsrespekt for, rått utnytte fattige mennesker og stjele penger fra folk som nesten ikke har noe. Jeg ser ikke på det å være lege som bare et yrke, men som noe man er.