Makt og sykehus
– Tenker du at politikerne styrer Helse-Norge for lite?
– Jeg mener det er mangel på politisk styring, kanskje særlig av spesialisthelsetjenesten.
– Hvorfor tror du det er blitt slik?
– Det var politisk flertall for foretaksmodellen. Bekymringene til oss som var imot, har vist seg å stemme. Spesialisthelsetjenesten står for en stor del av statsbudsjettet, tre ganger så mye som samferdsel. I samferdsel er beslutningene politisk forankret på en helt annen måte. Der har man store politiske debatter, det lages transportplaner som kommer i løpet av stortingsperioden. Det kommer høringer, alle kommuner engasjerer seg og man lager en prioriteringsplan. Ikke alle blir fornøyde, men det tas valg og man slår seg til ro med det. Hvis man ser på sykehussektoren, har vi ikke slike planer. En del av beslutningene som tas i helseforetakene, er så omfattende og viktige at det burde vært en politikeroppgave. Vi må leve med foretaksmodellen, men vi kunne hatt en nasjonal sykehusplan. Vi blir møtt med spørsmålene ute blant folk. Det er politikerne innbyggerne har forventninger til.
– Har folk for store forventninger til dere?
– Folk skal ha store forventninger til oss, men i dagens styringssystem for sykehus har de kanskje for store forventninger til hva vi kan påvirke. Samtidig har de jo rett i at vi har det øverste ansvaret. Vi kan klage over modellen, men vi kan ikke løpe fra ansvaret. Hvis vi mener det er for liten politisk styring, så må vi jo prøve å gjøre noe med det. Hvis vi ikke klarer det, er kritikken berettiget.
– Hvorfor tror du det har vært vanskelig for politikerne å prioritere?
– Når det kommer til helse kan man føle at man setter pasienter opp mot hverandre, og da blir det vanskelig.
– Lar politikerne seg engasjere for mye i enkeltsaker?
– Kanskje, men ombudsrollen er en del av det å være folkevalgt. Når man får en henvendelse om en enkeltsak, kan det være vanskelig å la være å se om man kan gjøre noe med det. Samtidig er ikke politikerrollen kun en slik funksjon. Det ligger også en prioritering i det å være ombud for noen. Da risikerer man å bidra til at andre blir prioritert ned. Det er man kanskje ikke så bevisst på som politiker. Jeg tror heller ikke henvendelsene vi får er tilfeldige. Da jeg jobbet med byutvikling, så jeg tydelig at de som kom på møtene våre var advokater som representerte pengesterke utbyggere. De ville gjerne ha lov til å bygge tettere med mindre friområder. Det var ingen som representerte barn og unge. Makt er skjevt fordelt, og det må man være ekstra bevisst på når det gjelder helse.
– Hva tror du samhandlingsreformen kan føre med seg?
– Intensjonene er riktige. Vi må få til et bedre samarbeid mellom nivåene i helsetjenesten og større fokus på forebygging. Hvordan samarbeidet skal foregå, må konkretiseres i planene, og det er et stort arbeid.
– Tror du man har for høye ambisjoner og forventninger til forebygging? Vil folk slutte å røyke og gå ned i vekt fordi kommunene må betale litt av sykehusregningen?
– Jeg tror mange er mer bekymret for konsekvensene av manglende forebygging enn at forventningene er for høye. Det har ikke vært lønnsomt for kommuner å sikre god primærforebygging som fysisk aktivitet og godt kosthold i skolen. Jeg tror at en endring av finansieringssystemet kan bidra til at man prioriterer forebygging. I dag er det spesialisthelsetjenesten som sitter igjen med gevinsten. Samtidig har nesten alle andre områder enn helse stor betydning for forebygging. Trygg skolevei, slik at barn kan gå til skolen, er viktigere enn en halvtime ekstra hos fastlegen.
– Hvordan skulle du ønske deg at dette blir løst?
– Det må stilles tydeligere krav, og kommunene må få midler.
Hun stopper og ler. – Nå svarer jeg slik at jeg ikke tror meg selv en gang. Først og fremst må det til en holdningsendring. Vi har alle en tendens til å ville åpne nytt og klippe snorer. Forebygging blir som vedlikehold. Det er ikke populært nok. Det bygges noe nytt i stedet, man skal jo tross alt velges igjen. Det er ingen politiske partier som har tapt et valg på å være dårlig på forebygging. Det betyr ingenting. Penger til nytt sykehus og ny vei kan man vinne valg på. Du vinner ikke på vedlikehold. Før det skjer, tror ikke jeg prioriteringen kommer heller. Jeg tror allikevel at samhandlingsreformen er et skritt i riktig retning.