Praktisk øvelse
Teori ble satt ut i praksis – i mye større grad enn vi hadde ant. Vi forlot basen og dro på en mindre ekspedisjon. En av dagene slo vi leir 2 100 m høyere enn basens nivå, etter en strabasiøs tur oppover. Retningslinjer for organisering av leirsted ble fulgt; plassering i forhold til vann, latrine, fellesområder osv. Det eneste vi ikke klarte å etterleve, var regelen om et trygt leirsted, dvs. en passende avstand fra farlige dyrs drikkevann, utrygg grunn eller liknende. Vi hadde endelig fått i gang et bål av våt ved da vi ble gjenstand for noen afrikanske biers indignasjon. Denne rasen er kjent for sin aggressive, territorielle atferd. Kombinert med det faktum at de har en gift som ofte fremkaller anafylaksi, har dette gitt dem navnet «killer bees» på engelsk. En av kursdeltakerne ble stukket og utviklet anafylaktisk sjokk. Leger på tur har selvsagt med adrenalin, og dette ble gitt intramuskulært sammen med intravenøse steroider og antihistamin. Til tross for dette var hun svært dårlig, og det ble tidlig klart at hun trengte sykehusinnleggelse.
Den aktuelle leiren ga en ekstra utfordring i forhold til evakuering av pasienten fordi terrenget var bratt, gjørmete og med tett skog. I tillegg var det blitt mørkt og dermed yndlingstiden til mange av jungelens giftige skapninger. Et team bestående av ni leger og en tolk ble raskt valgt ut. En av legene hadde ansvaret for det medisinske, og de resterende var med som bærere. Tolken gikk fremst og hadde ansvaret for navigeringen. De fikk det vi hadde av vann, kjeks og adrenalin og kom seg av gårde i løpet av fem minutter. Det første strekket kunne pasienten heldigvis transporteres i en improvisert «piggyback»-båre. Dette er en konstruksjon av rep som gjorde at hun kunne henge som en ryggsekk gjennom de bratteste partiene der vi hadde klatret opp med tau. Underveis fikk hun ufrie luftveier grunnet lavt bevissthetsnivå, men responderte heldigvis bra på kjevetak. For å opprettholde dette under transporten måtte en alminnelig båre konstrueres av tømmerstokker og t-skjortene til teamet. Hun fikk flere doser med adrenalin, totalt 3 mg, men mesteparten av tiden var hun gråblek i huden med Glasgows komaskår rundt 7, og det var kun carotispulsen som var følbar. Tre timer senere, etter å ha gått på line over elven, var gruppen fremme ved et sted der en firehjulstrekker kunne komme til. 7,5 timer senere var hun fremme ved et sykehus, og ett døgn senere kunne hun utskrives i beste velgående.
Trass i, eller kanskje nettopp på grunn av, denne dramatiske episoden ga kurset mersmak. Hvis man liker reiser og utendørsliv, er ekspedisjonsmedisin den perfekte måte å kombinere jobb og hobby.