Sammenlikninger med norske forhold
Det kan synes som om allmennhelsetjenesten utenfor det urbane New Zealand møter mange av de samme utfordringene man finner i mer grisgrendte strøk her i landet. Manglende legedekning, hard vaktbelastning og stor avstand til annenlinjetjenesten tilsvarer norske forhold. Som følge av legemangelen har vi i Norge et voksende marked for private legevikarbyråer, mens rekruttering av leger på New Zealand langt på vei er en offentlig oppgave. For 10 – 15 år siden hadde de en restriktiv politikk når det gjaldt utenlandske leger, men dette er nå betydelig forenklet og forholdene er mer lik de norske.
Stordriftsmodellen finner man på mange områder på New Zealand. Eksempler: Ett årsverk innen jordbruket tilsvarer drift av en buskap på opptil 5 000 sauer og/eller storfe, og en stor tomat-/paprikabonde kan rå over 100 000 kvadratmeter oppdyrket land. Den samme tendensen synes å gjøre seg gjeldende innen helsevesenet – det er sammenslåing av små enheter og oppkjøp av mindre klinikker. Wellsford Medical Centre har ekspandert de siste årene, dels fremskyndet av helsemyndighetens oppfordring om å samle ressursene i store legesentre. Således står organiseringen av allmennhelsetjenesten i New Zealand kanskje litt i motsetning til den norske distriktshelsepolitikken, som fremmer lokal forankring av mindre legesentre.
Et annet merkbart trekk er en egen, relativt fristilt administrasjon, noe legene fremhever som en stor fordel. Slik kan de selv konsentrere seg om det medisinske innholdet i praksisen. Dette er ikke minst viktig i et system der myndighetsrefusjoner og forsikringsordninger forvaltes mer omstendelig enn i Norge. Det inntrykket jeg fikk fra legene jeg hadde kontakt med, er at det også for miljøet ved legesenteret var et steg fremover da administrasjonen ble mer frikoblet fra det daglige legearbeid. Legene i Wellsford anga at de i større grad kunne drive helsetjeneste istedenfor å administrere og drifte et stort legesenter.
Størst inntrykk gjorde imidlertid sykepleiernes fremtredende posisjon, dypt integrert i den daglige legepraksis. Legene omtaler deres omsorg og empati, innen rammen av god tidsbruk, som en viktig faktor ved nytten av å ha sykepleiere på kontoret. Under praksisbesøk virket pasientene tilfredse med sykepleierkonsultasjonen – kanskje mer tilfredse enn pasientene er under en stresset og travel norsk legekonsultasjon?
Anne Østmo Scott er glad for at hun får være med på å utvikle allmennlegetjenesten i Utkant-New Zealand. Mye av pasientarbeidet er det samme som i Norge, men hun føler at rammene for legegjerningen i hennes nye hjemland er svært utfordrende. Hun er, som andre allmennleger, klar over at en ny organisering er nødvendig for at man innen «rural health care» skal kunne yte en tilfredsstillende helsetjeneste. Med begrensede ressurser har man på New Zealand funnet frem til at store enheter og effektivitet er bidrag til et mer tilgjengelig helsetilbud for flere av landets innbyggere (5).