Kvalitet før kvantitet
Et halvt års ventetid er uønsket, men det er ikke nok til å kvele hele ordningen. Kvaliteten må økes gjennom mer veiledning og oppfølging av turnuslegene, og det må utvikles oppdaterte og nasjonale krav til kliniske ferdigheter. Gruppebasert veiledning kan innføres i alle fylker på sykehus og i distrikt. Her vil man kunne fokusere på samhandling, rolleforståelse, feilbehandling og overordnede problemstillinger i helsetjenesten. Obligatorisk introduksjonsuke og systematisert trening på akuttmedisinske problemstillinger kan innføres på alle steder. Fylkesmannsembetene må styrkes slik at de kan føre aktivt tilsyn med – og veiledning av – kvaliteten på turnusplassene, gjerne i samarbeid med Legeforeningen. Dagens ensartede turnustjeneste gir legitimitet til tjenestens funksjon som myndighetenes kontroll av nye leger. Denne funksjonen er viktig og må styrkes.
Videre må trekningen videreføres. Statens autorisasjonskontor for helsepersonell må styrkes og deres praksis kvalitetssikres slik at forutsigbarheten blir så stor som mulig innenfor rammen av tilfeldig nummertildeling og slik at alle plasser blir benyttet. Hvem tror at forutsigbarheten og rettferdigheten ivaretas når sykehusadministrasjonene overtar denne oppgaven? Hvem skal for eksempel betale for reise og opphold for å delta i intervju? Et søknadsbasert opptak vil favorisere de ressurssterke – men ikke nødvendigvis de best kvalifiserte. Med dette etableres en grobunn for ukultur i legegruppen. Språkkravene kan innskjerpes innenfor rammen av dagens ordning, slik at vi hindrer situasjoner der sykehus mottar turnusleger som verken forstår eller gjør seg forstått på norsk. Det er håp om at autorisasjonskontorets økte fokus på dette vil slå inn allerede ved turnustrekningen nå i vår.
Legeforeningen bør initiere en prosess for å vurdere om man kan inkludere turnustjenesten i et helhetlig utdanningsløp for norske leger, slik at cand.med. på norskfinansierte plasser i inn- og utland får prioritet til turnustjenesten. Dette burde la seg gjøre hvis vi erkjenner at turnustjenesten faktisk er det den er; et nødvendig utdanningsløp og bindeledd mellom studiet og full autorisasjon som lege.
Dagens turnustjeneste er i det alt vesentlige en god ordning. For oss som jobber med turnuslegene i det daglige, stemmer ikke myndighetenes oppfatning av en tjeneste på bristepunktet med vår virkelighet. Legeforeningens forskningsinstitutts siste kartlegging ga samlet sett et godt inntrykk. På en skal fra 1 – 10 der 10 er best, skåres det for alle parametre (bredde, helhet, mengde, veiledning og supervisjon) ved alle sykehus i snitt 7,11, 7,18 og 7,19 (4) for de tre halvårene i 2007 og første halvdel av 2008. Det samme inntrykket får vi av Benedicte Tveter Kivles avhandling fra 2009 om turnuslegers erfaringer fra sykehusturnus: «Krisebeskrivelser stemmer ikke med det bildet mine undersøkelser tegner» (5).
Turnuslegene har en viktig plass i våre sykehus og kommuner, og deres rolle, kompetanse, ansvar og veiledningsbehov er godt kjent i kollegiet, blant andre aktører i helsetjenesten og ikke minst blant våre pasienter. I de pågående omstillingene i helsetjenesten representerer turnustjenesten trygghet, helhet og en god skole. Turnustjenesten må styrkes – ikke legges ned!