«Kjerringa til Erik»
Som for mange andre distriktsbaserte leger, var det et riktig dårlig nummer i turnustrekningen som opprinnelig førte Oslo-jenta Anne Stubdal til Sogn og Fjordane. Først til Nordfjord sykehus, deretter til distriktsturnus i nabobygda Stryn. Egentlig var det nærheten til Jostedalsbreen som gjorde at det endelige valget falt på Sogn og Fjordane, for hun hadde alltid vært en friluftsentusiast som benyttet ledige søndager til å klyve opp i bratte lier, helst med et ganske høyt fjell som det endelige målet for turen. Fjellsyk er hun fortsatt, og fra Annes stuevindu er det nok av topper å velge seg ut. Huset er bygd slik at fjellheimen nærmest kommer inn gjennom rutene.
– Jeg kan sitte og se ut på disse fjellene og nyte det like mye nå som da jeg kom ut hit første gang. Er det ikke bare utrolig vakkert? spør hun.
Det er ikke mulig å bestride det faktum at naturen her besnærer og tiltrekker; villskapen og kontrastene er unikt for landsdelen. Men å bo her ute – med pasientene som kassadame på nærbutikken og nærmeste naboer, uten mulighet til å stikke seg unna og være anonym når det røyner på?
– Heldigvis er jeg mer «kjerringa til Erik» enn «doktoren», og det at jeg er gift med en som er født og oppvokst her, har nok hjulpet meg mye i forhold til å få innpass i lokalmiljøet. Det er dessuten uhyre sjelden at jeg får medisinske spørsmål utenom jobb, og jeg er heldigvis begunstiget med en så selektiv hukommelse at jeg ikke tenker over at dette er pasientene mine når jeg møter dem i andre sammenhenger. Kanskje har jeg trent meg opp til å legge lokk på den delen av hukommelsen når jeg forlater kontoret for dagen? Det er ikke ofte at jeg tenker at «der er han med den sykdommen» når vi treffes og slår av en prat. Jeg kan ikke huske sist gang jeg opplevde det som veldig problematisk å møte pasienter utenom jobb.
– Mange leger opplever, i motsetning til deg, at det er vanskelig å bli værende lenge på mindre steder. Man skal tåle kritikk i lokalmiljøet, og kanskje må man også leve med å ha gjort feilvurderinger som får alvorlige konsekvenser. Hvilke egenskaper må man ha for å trives med en slik nærhet til pasientene i et livsløpsperspektiv?
– Som person er jeg nok mer opptatt av å være flink enn snill, og det er ganske greit ettersom jeg som doktor også er litt streng. Man blir jo ikke alltid verdens best likte lege når man av og til sier nei til det pasientene ber om, men det er helt nødvendig om man skal være en god lege, mener Stubdal.
Nærheten til pasientene oppleves også som et stort privilegium for henne, og hun peker på den unike muligheten til å følge slekter så tett gjennom flere generasjoner.
– Jeg får jo følge pasientene mine i alle livets fasetter, og jeg får oppleve familier i flere ledd. Det er en unik mulighet, og interessant også medisinsk sett!
På fritiden er Anne Stubdal en aktiv deltaker i lokalmiljøet, og «glemmer» at hun er lege for de samme menneskene som hun tilbringer tid med i sosiale sammenhenger.
– Jeg tror at evnen til å koble ut jobben, i kombinasjon med at jeg har et aktivt privatliv, er helt avgjørende for at jeg liker meg så godt her. Det er helt essensielt for meg å ha ting å drive med utenom jobb for å kunne ha et godt og fullverdig liv. Jeg engasjerer meg i lokalmiljøet, og er så heldig å bo i en kulturelt levende bygd. Her er det et virkelig aktivt kulturmiljø. Vi restaurerer gamle hus, driver med gamle kulturaktiviteter og skaper et levende bygdemuseum. Ellers er jeg aktiv i speideren, synger i kor og er med på en del kirkelige aktiviteter, deltar i amatørteater og har vært med på flere oppsetninger i Opera Nordfjord, forteller hun, tydelig stolt over hva bygdemiljøet får til. Det er nemlig ikke alle bygder som kan skilte med et flunkende nytt operabygg og årlige operaoppsetninger av høy internasjonal klasse.