Artikkel
De mange sidestilte formene vi har i norsk er til både berikelse og bry. Valgmulighetene kan skape usikkerhet og problemer for skoleelever og for utlendinger som skal lære språket. Svenske og franske elever slipper å bruke tid på å finne ut hva som er «riktig» og hvilken form man absolutt ikke kan bruke – i ordboken er det ett svar. For nynorskens vedkommende foregår det et arbeid for å begrense antallet former. Mange mener mer normering vil kunne motvirke sosial stigmatisering og være et demokratisk virkemiddel.
De fleste aviser og tidsskrifter har interne språkregler for å sikre en enhetlig stil, kjent er Aftenpostens rettskrivningsordliste (1) . Dessuten er det arbeidsbesparende, siden de færreste skribenter greier å holde seg til samme form gjennom et helt manus og man på den måten slipper å telle og så velge den formen det er flest av.
Tidsskriftets ordliste består hovedsakelig av medisinske termer på norsk. Normalspråksnormeringen er resultatet av valg gjort over en lengre periode (2) . Derfor kan det være at det finnes former «som ikke hører hjemme i samme stil». For tiden gjøres det undersøkelser av «normklynger» i avisspråket (3) . Når vi vet mer om resultatet av dette arbeidet, kan det være på tide med en revisjon av ordlisten vår så den kommer til å bestå av «former som naturlig hører sammen». Hvilke det er, er også en diskusjon.