Best i test
Da tvillingsøstrene Brandstorp var 13 år, troppet de opp i Moss sparebank for å investere overskuddet fra en svært nøktern ukelønn i obligasjoner. Én hver. Bedre føre var enn etter snar. Som turnuslege i distrikt sov hun for sikkerhets skyld fullt påkledd og rykket ut til alt som rørte seg.
– Jeg var så redd at jeg ikke greide å prioritere. Fikk høy puls uansett. Alltid beredt, eksempelvis for hastebesøk til vaginitt på en søndag.
Nå forsker Helen Brandstorp på akuttberedskap i førstelinjen. Hun skriver på en doktorgrad basert på mange års erfaring som pådriver og instruktør i et prosjektet som ble initiert av ildsjeler i en stiftelse med det velklingende akronymet BEST – BEdre og Systematisk Traumebehandling. Selve konseptet er utviklet i og for sykehus (2), men Helen Brandstorp og hennes medarbeidere i nord har tilrettelagt og utviklet et opplegg basert på de samme ideene for akuttmedisinske team i førstelinjen (3).
– Som kommunelege i Tana kom jeg til et velfungerende legekontor som ga meg oppgaver jeg vokste på. Jeg fikk ansvar for sykestuen, akuttmedisinen og legevakten og oppdaget at jeg trivdes som leder av et operativt team.
– Du påpeker at allmennlegene må kjenne sin rolle i den akuttmedisinske kjeden. I dag ser vi tendensen til at ambulansepersonell og AMK-sentraler tar seg av blålysoppdragene og at mange allmennleger trekker et lettelsens sukk når de hører sirenene ule forbi kontoret på vei til sykehuset.
– Det er ikke er bra for pasientene og ikke for dem som jobber i helsevesenet heller dersom allmennlegene ikke er oppdatert på den delen av faget som handler om å redde liv i akuttsituasjoner. Det går på troverdigheten løs. I distriktene blir det spesielt tydelig hvis legen ikke kan sine ting. Folk kan jo bytte lege, men du skal møte pasientene og de pårørende – eventuelt etterlatte – på butikken i ettertid.
– Mange vil innvende at allmennleger har fint lite å bidra med når det virkelig haster?
– Det er feil. Mange allmennleger er ekstremt gode til å improvisere, vant som de er med å ta det som ramler inn døren i en åpen, uselektert praksis. Ambulansepersonell er gode til å hoppe på når alarmen går, men er mye mer prosedyrestyrt og opplært til alltid å katastrofetenke. Fordi akuttmedisinen er like mangfoldig som andre deler av faget, er allmennlegens vurderinger nyttige. Innleggelser unngås, angsten roes, tiltakene blir mindre dramatiske. Et tverrfaglig samarbeid, slik jeg har erfart det i egen praksis, fører til at pasientene får hjelp fra et team med komplementær kompetanse. De effektive prosedyrene er viktige, ikke minst på grunn av tidsbruk. Men også akuttmedisin er skreddersøm og må til sjuende og sist være pasientsentrert, ikke prosedyresentrert.
– Du er blitt berømt for de praksisnære øvingssamlingene dine ute i kommunene. Er det ikke et paradoks at du, som altså jobber for å slippe kontrollen, er blitt en slags reisende i verstefallstenkning?
– Jeg er nok med mitt lett stimulerbare nervesystem ganske klar for «worst case». Men ved å være trygg på egen kompetanse, også i møte med det man frykter mest, er mulighetene større for improvisasjon. Når det gjelder akuttmedisin på kommunenivå, synes jeg det legges for stor vekt på planlegging og for lite på konkret trening. Man kan planlegge seg bort fra deltakelse, det er min påstand. Jeg lar deltakerne øve i sin egen kontekst – på jobb – med sitt eget utstyr og egne kolleger – leger, ambulansepersonell, sykepleiere og legesekretærer og på noen småsteder også annet helsepersonell. Teamet settes sammen tilfeldig, slik det er på vakt. Først øver vi på en situasjon, så reflekterer vi over felles erfaring. «Pasienten» er en selvsagt og interessant deltaker. Vi snakker først om opplevelsen, så om det som gikk godt og dernest om det som kunne vært annerledes. Alles stemme teller like mye. Så bestemmer teamet hvilke forbedringer de vil øve på før vi kjører ny runde med etterfølgende refleksjon. Metoden er inspirert av Paulo Freires frigjøringspedagogikk.
– Når du nå ser på erfaringene dine samlet, som forsker, hva er de viktigste funnene foreløpig?
– Etter å ha trent noe sånt som 150 ulike team vet jeg jo at kommunikasjon, ledelse og rollefordeling engasjerer både etter øvinger og virkelige hendelser. Selv i opphetede situasjoner er det ikke overraskende at inkludering, tillit og respekt for hverandres styrke og svakheter er det som gir best uttelling.