Senkatana centre
Senkatana centre hvor jeg arbeidet i regi av Nordic Secure the Future, er en klinikk i hovedstaden Maseru som behandler voksne (over 18 år) med hiv. Det finnes en tilsvarende klinikk for barn. Bristol-Myers Squibb startet klinikkene i samarbeid med myndighetene i Lesotho og lokale helsearbeidere i 2004. De betaler lønningene til alle ansatte, og det offentlige i Lesotho betaler alle medisiner og øvrige utgifter. Klinikken står fritt i forhold til Bristol-Myers Squibb ved valg av medikamenter. Konsultasjoner og medisiner er gratis for alle pasientene ved denne klinikken, men de må betale for eventuell transport.
Klinikken består av en direktør som er lege og en administrerende leder, to behandlende leger og to sykepleiere, en IT-kyndig, tre «farmasøyter», tre bioingeniører, en ernæringskyndig og flere sekretærer og undervisere. Jeg var den eneste utlendingen. Pasientene kommer fra alle lag av befolkningen. Vi var fire behandlere som til sammen konsulterte 120–230 pasienter hver dag. Takket være tålmodige pasienter og et godt innarbeidet og velfungerende system kunne vi håndtere et så høyt antall pasienter. Vi snakket med hver enkelt pasient og bevilget ekstra tid der det var nødvendig. Pasientene reiste hjemmefra mellom kl 4 og kl 5 om morgenen for å komme til konsultasjon. De stilte seg først i kø for registrering. Etter registrering sto de i en ny kø for veiing, blodtrykksmåling, respirasjonsfrekvens og puls. Deretter sto de i kø for å komme til sykepleier eller lege. Etter konsultasjonen var det en siste kø på apoteket. En uke på forhånd kom pasientene til blodprøvetaking. De fleste analysene ble gjort i Lesotho. Ved behov for spesialanalyser ble blodprøver sendt til Sør-Afrika. Grunnet høye priser måtte vi begrense disse analysene til et absolutt minimum.
Etter første konsultasjon hvor det ble funnet indikasjon for hiv-behandling, fikk pasienten smågruppeundervisning som varte ca. en time. De fikk informasjon om hiv og hivbehandling. Etter undervisningen måtte de besvare en prøve med ca. 20 spørsmål. Bestått test var en forutsetning for å få behandling. De som ikke besto testen, fikk ny undervisning/informasjon inntil de klarte å bestå. Ved eventuelle lese- og skrivevansker fikk pasientene alltid hjelp. Årsaken til denne undervisningen med «eksamen» er å sikre god etterlevelse, at pasientene er observante og sier fra ved alvorlige bivirkninger og å øke kunnskapen om hiv og smittemåter. Med få behandlere som skal nå mange pasienter med et komplisert behandlingsopplegg, var denne undervisningen med test effektivt. Ifølge mine kollegaer var det få som ikke fulgte opp behandlingen og kontrollene, og dette var også mitt inntrykk. De som ikke fulgte opp, var nesten alltid pasienter som var redd for å bli sparket fra arbeidet, dersom arbeidsgiver fikk vite at de hadde hiv. De kviet seg for å be om fri for å gå til kontroll. Dette gjaldt både dem som arbeider i Lesotho og i Sør-Afrika. Folk fra Lesotho som arbeider i Sør-Afrika, må betale selv dersom de velger å bli fulgt opp med kontroller og behandling i Sør-Afrika. I starten kommer pasientene til kontroll hyppig, en gang i måneden og annenhver måned. Etter et halvt år under behandling er det vanlig med kontroll hver tredje måned og etter hvert en gang per halvår.
Vi behandlet pasientene både for hiv og de eventuelle andre plagene som vi var i stand til å gjøre noe med. Vi diagnostiserte tuberkulose flere ganger om dagen. Pasientene må reise med buss til Queen Elisabeth the II, som er det største sykehuset i Lesotho og stå i kø i timevis for å ta røntgenbilde, for så å komme tilbake til oss senere for å få tolket dem. På samme turen leverte de prøver til tuberkulosedyrking. Munnbind var og er mangelvare. Vi hadde ikke lystavle til å se på røntgenbildene, men måtte se på bildene opp mot lampen eller vinduet, eventuelt gå ut. Klinikken behandler kun polikliniske pasienter. Ved behov for innleggelse eller annen spesialistbehandling henviste vi pasienten til aktuelle sykehus, hovedsakelig Queen Elisabeth the II Hospital. Noen trengte behandling som ikke var tilgjengelig i Lesotho. For å få dekket sykehusbehandling i Sør-Afrika, må henvisningen skje via et av de offentlige sykehusene i Lesotho.
I min tid ved Senkatana centre var de fleste pasientene i relativt god form, dvs. de klarte å komme seg til klinikken på beina eller med bussen, og de klarte å sitte på en stol under konsultasjonene. Det var gjennomsnittlig en om dagen som måtte bli båret eller trillet i trillebår eller rullestol. Ut fra journalnotatene og hva mine medarbeidere fortalte, har jeg forstått at pasientene var betydelig sykere tidligere, særlig i 2003 og 2004.
Noe jeg fortsatt ikke forstår, er hvordan så mange som har mistet ektefellen sin og ett av, flere av eller alle barna sine, kun er satt ut av spill noen få uker, og så fortsetter livet. De fleste over 30 år er enker eller enkemenn.