Munch og Hole
Ole Bull Munch (1905–96) var stedets direktør og overlege i nesten 30 år (1946–75). Bildet av ham tegnes ved hjelp av pasienter, pleiere, kjøkkenhjelper og ansatte i hjelpe- og behandlingsapparatet, men også via de grundige kildestudier som i store deler preger Fjermeros’ verk. Det er et bevegende og sammensatt portrett. Man får ikke under lesingen det innfall at dette var en kollega man gjerne skulle hatt som sjef, men man får et bilde av en lege som helhjertet gikk inn for å bedre livsvilkårene til dem han hadde ansvar for. Skildringen av hans strid med helsedirektør Karl Evang (1902–81) er en av perlene. Det var Evang som i hui og hast etter krigen fikk ansatt Munch – leger skulle inn i åndssvakeomsorgen. I 1966 sto det en bitter strid om budsjettoverskridelser, egenrådighet fra Munch og en form for allmenn opplysning som verken Evang eller Rådet for legeetikk kunne godta. Det siste gjaldt et fotografi av Munch og en kvinnelig pasient uten klær trykt i bildebladet Aktuell.
Et annet bilde som tegnes ved en blanding av erindringer og et 65 år gammelt intervju er det av diakonen Jens Hole, som ledet institusjonen før Munch (1915–46). Hans forstanderperiode hadde flere mørke sider, men det han bør huskes for er en uttalelse i et intervju med den nazikontrollerte lokalavisen Asker og Bærums Budstikke fra 18. januar 1944. Journalisten spør (et ekko fra naziideologien) om det ikke ville være mest humant å «fjerne slike individer som er uten sjangse for helbredelse og som fører et liv som ofte nærmer seg dyrenes». Hole svarer: «Jeg har sett mange eksempler på at den høyere makt ikke har glemt dem. Og jeg mener at den som har gitt menneskene livet også får ta det. Vi mennesker skal ikke blande oss bort i det.»
Et samfunn skal vurderes etter hvordan de svakeste grupper blir behandlet, og åndssvakeomsorgen setter utviklingen av norsk sosialomsorg i et grelt lys. «Utevern» lyder som et honnørord, men kapitlet om det private utevernet har Fjermeros gitt tittelen Sentralinstitusjonens satellitter, plageåndenes paradis. Diskusjonen om forholdet mellom privat og offentlig behandling og pleie, mellom veldedighet og offentlig ansvar, er ikke ny. Temaet har lange røtter.