Andre konsekvenser
Det er ingen tvil om Reubens juks også har påført forskning, undervisning og klinisk rådgivning betydelig skade og merarbeid. Det blir nå viktig å gå gjennom og stille spørsmål ved mange oversiktsartikler, lederartikler, metaanalyser og konklusjoner som andre har skrevet, hvor Reubens arbeider er referert. De siste sju årene er hans tilbaketrukne arbeider sitert 30 – 40 ganger hvert år i anerkjente tidsskriftartikler internasjonalt (8). I enkelte metaanalyser har Reubens resultater utgjort en viktig del av datagrunnlaget i en bestemt retning. Når disse nå faller bort, kan konklusjonen av hele metaanalysen bli endret (9). Et annet aspekt er dessverre at når en tilsynelatende god (men falsk), positiv studie foreligger innenfor et felt, vil andre ambisiøse forskningsgrupper ikke alltid bry seg med å lage en ny studie om det samme. Skulle de likevel gjøre det og resultatet bli negativt og riktig, så vil de kanskje få vanskeligheter med å publisere dette. Dette poenget prøver internasjonale redaktører å ta fatt i. Man har oppfordret forskere til å etterprøve Reubens hypoteser og sagt at artikler og hypoteser på dette grunnlag vil bli betraktet som helt nye og interessante i publiseringssammenheng (8).
En slik sak reiser også en rekke problemstillinger rundt medforfatterskap, medikamentprodusenters rolle, tidsskriftenes publiseringskontroller og rutiner for forskningskontroll generelt. Tidsskriftenes kvalitetskontroll innebærer systemer med redaksjonell vurdering basert på fagfellekommentarer fra eksperter innen aktuelle felter. Fokus ligger på hvorvidt artikkelen presenterer gode hypoteser, adekvate forskningsmetoder samt riktig tolking og drøfting av data og funn. Dette har vært basert på tillit til at det som faktisk står i et innsendt manus, ikke har vært juks eller løgn. Det har vært tilfeller hvor redaktører og fagfelleekspertise har ment at data har vært for gode til å være sanne, men slike spørsmål er svært vanskelige å ta opp med mindre det er helt opplagt.
For store, industribaserte studier i forkant av registrering av nye medikamenter har man imidlertid gode revisjonssystemer for validering av data. FDA eller andre legemiddelmyndigheter kan komme uanmeldt til forskeren og forlange innsyn i all originaldokumentasjon for å sikre at registrerte data faktisk stemmer. Reuben har også deltatt i slike studier, men ingen av disse er på listen over tilbaketrukne arbeider. Industrien selv passer også godt på slike registreringsstudier, det er helt ødeleggende å få medansvar for datajuks med et medikament som man prøver å få registrert. Muligheten for tilsvarende revisjon av de fleste andre typer studier er imidlertid svært liten. Reubens sykehus oppgir at de foretar revisjon med stikkprøver på om lag 5 % av sine studier, og Reuben kunne altså holde på i minst 12 år før han ble avslørt.
Medforfattere kan også representere en potensiell kilde for kvalitetskontroll av data. Selv om moderne forskning ofte foregår i store grupper hvor hver aktør har sin klart avgrensede rolle i prosjektet, vil medforfatterne forventes å kjenne problemområdet så godt at man bør kunne få mistanke, i hvert fall der hvor flere aktører deltar i den primære bearbeidingen av data. Typisk både for den norske Sudbø-saken og Reuben-saken er imidlertid at jukseren var hovedforfatter og tok på seg «jobben» med å bearbeide alle grunndata fra mange kilder inn i et regneark. Resultatet ble presentert for medforfatterne i manipulert form for videre bearbeiding.