Depotplastre som administrasjonsprinsipp for legemidler

Prinsippene for depotplaster

Det første depotplasteret ble godkjent av Food & Drug Administration (FDA) i 1979 og var et såkalt membran depotplaster (1). I membransystemer ligger virkestoffet løst eller dispergert i et reservoar med væske eller gel. På yttersiden er reservoaret beskyttet med en folie, mens den andre siden er i kontakt med en membran som kontrollerer frigjøringen av virkestoffet. En limflate hefter plasteret til huden og tillater transport av virkestoffet (fig 1 a). Det finnes fortsatt to preparater på det norske markedet med denne tradisjonelle formen selv om oppbygningen innebærer visse ulemper, som komplisert konstruksjon og fare for plutselig frigjøring av virkestoffet ved en eventuell skade på reservoaret (dose dumping). Frigjøringen av virkestoffet blir kontrollert av diffusjonshastigheten gjennom membranen. Ideelt sett betyr dette en tidsuavhengig lineær frigjøring (0. ordens kinetikk). En annen ulempe med denne konstruksjonen er at den initialt kan gi utilsiktet rask frigjøring fordi virkestoffet diffunderer inn i membranen og limflaten før bruk. Virkestoffet i limflaten blir dermed frigjort før diffusjonen gjennom membranen bestemmer frigjøringshastigheten (4).

I nyere typer depotplastre er virkestoffet enten oppløst eller dispergert i en matriks. Yttersiden av matriksen er dekket med et beskyttelseslag, mens det på innsiden ligger en limflate. Noen depotplastre med matriks har et ekstra putelag for beskyttelse (fig 1 b). I andre enda mer forenklede systemer er matriksen både virkestoffbærer og limflate (drug in adhesive) (fig 1 c). Frigjøring av virkestoff fra matrikssystemer følger ikke en lineær kinetikk, men ettersom frigjøringen er raskere enn hudens opptak, vil huden gi en lineær absorpsjon (4). Mer moderne systemer kombinerer begge prinsipper. I disse systemene brukes både en membran som kontrollerer frigjøring, og en matriks som virkestoffbærer for å unngå uønsket frigjøring av virkestoff ved eventuell skade (fig 1 d) (4).

Administrasjon av legemidler via plaster er ikke påkrevd eller ønskelig for alle indikasjoner. Dertil er det få virkestoffer som egner seg til transdermal bruk, noe som begrenser utvalget. For diffusjon gjennom overhuden bør virkestoffet ideelt ha en lav molekylvekt (< 600 g/mol) (4). Virkestoffet må både kunne diffundere gjennom stratum corneum og deretter bli tatt opp gjennom blodårene til den systemiske sirkulasjonen, og det må derfor både ha lipofile og hydrofile egenskaper (1).

Det er spesielt viktig at virkestoffet har en lav totaldose, slik at plasterstørrelsen ikke blir for stor. Generelt egner virkestoffer med en daglig dose under 2 mg seg godt for bruk i plaster med en overflate på mindre enn 40 cm², som anses som maksimal størrelse med tanke på hefteegenskaper, kosmetiske faktorer og pasientkomfort (4, 8). Virkestoffet skal i tillegg være kjemisk og fysikalsk stabilt, helst ikke metaboliseres i huden samt ha et lavt smeltepunkt. Siden plastrene vanligvis er festet til huden over lang tid, er det viktig at verken virkestoff eller hjelpestoffer har toksiske, allergifremkallende eller irriterende egenskaper.

Det er gjort mange forsøk på å forbedre legemiddelformen ved bruk av passive metoder som gir raskere frigjøringshastighet. Dette innebærer for eksempel bruk av substanser som forbedrer penetrasjonen, prodrugs og supermettede systemer (9). For å øke frigjøringen ytterligere benyttes det andre metoder som for eksempel iontoforese, elektroporasjon, ultralyd, mikronåler eller høy temperatur. Preparater basert på disse teknologiene befinner seg imidlertid i tidlig utviklingsfase eller utforskes i prekliniske studier. En oversikt over ulemper og fordeler ved depotplaster er vist i e-ramme 1.