Selvhjelp og brukermedvirkning
Tidligere mente man at mer kunnskap var en forutsetning for atferdsendring. Vi vet nå at informasjon gir økt kunnskap, men at dette ofte i liten grad bidrar til endring av atferd (3). Nyere forskning viser at pasientopplæring som er basert på selvhjelpsferdigheter og som strekker seg over lengre tid, er mer effektivt enn rene informasjonskurs. Både norsk og internasjonal forskning har vist at selvhjelpskurs kan bidra til at deltakerne i større grad tilegner seg ferdigheter som er nødvendige for å håndtere livet som kronisk syk, at kursene innebærer aktiv deltakelse og at det fremmer deltakernes evne til å ta kontroll over tilværelsen (5, 6).
Vi har gjort en intervjustudie for å evaluere deltakernes erfaringer med selvhjelpskurset Å leve et friskere liv. Intervjuene ble gjort 3 – 9 måneder etter gjennomført kurs (7). Dette er et ikke-diagnosespesifikt kurs for kronisk syke som ledes av to erfarne brukere, eventuelt en bruker og en fra helsevesenet. Utviklingen av kursinnholdet har vært gjort i samarbeid med og på bakgrunn av evalueringer hentet fra brukernes erfaringer med opplæringstilbud (8). Kurset er utviklet i USA, og gjennomføres i flere land, som nevnt også i Norge. Det handler om tankens kraft og bruken av den – såkalt kognitiv mestring. Hensikten er at man skal finne nøkkelen til forandring i seg selv, slik at man kan være en aktiv deltaker i behandlingen og i mestring av dagliglivet. Det er lagt opp som seks ukentlige samlinger (8).
Tidligere studier viser at kurset kan bidra til mindre bekymring for helsen, økt tillit til at man kan mestre situasjonen (self-efficacy) og færre besøk hos lege/på akuttmottak. Årsaker til dette hevdes å være at kursdeltakerne blir flinkere til å løse problemer og ta avgjørelser angående sin situasjon, noe som kan bety at de mestrer livet bedre og lettere håndterer negative følelser knyttet til det å leve med en kronisk sykdom (8, 9).
I intervjustudien fant vi at flere informanter mente at de hadde hatt større utbytte av dette kurset enn av diagnosespesifikke informasjonskurs de tidligere hadde deltatt på. De fikk bedre innblikk i seg selv, noe som bidro til økt oppmerksomhet om hva de kan klare og hvordan de kan klare det – samt om behovet for å sette grenser og ta kontroll over ulike situasjoner. Disse funnene sammenfaller med resultatene fra en annen norsk selvhjelpsstudie (6). Til forskjell fra denne viser vår studie at bruk av ukentlige handlingsplaner ble vurdert som et nyttig verktøy for å fremme egne behov og for å klare å nå de målene man hadde satt seg. Informantene vektla at slike planer virket forpliktende, og at de derfor tok mer ansvar for å gjennomføre det de hadde skrevet ned (7).
Funnene viser også at enkelte informanter etter gjennomført kurs rapporterer om færre sykehusinnleggelser enn tidligere og at de føler at samarbeidet med legen går bedre. Dette forklares med at de har tatt mer kontroll over sin egen situasjon og ser seg selv som aktive tjenestebrukere heller enn passive tjenestemottakere. Slik opplever de at behandlingen blir bedre tilpasset dem, fordi de i større grad får formidlet sine ønsker og behov (7). Disse opplevelsene kan bidra til å høyne livskvaliteten, da de kronisk syke i mindre grad er avhengige av hjelp eller oppfølging fra andre. Selvhjelpskurs som bidrar til økt kontroll og redusert bruk av helsetjenester, kan være gunstige samfunnsøkonomisk. Sannsynligvis er kostnadene ved å tilby kronisk syke selvhjelpskurs lavere enn kostnadene i forbindelse med sykehusinnleggelser. Disse synspunktene støttes av en amerikansk studie der man har vurdert den økonomiske gevinsten av at kursdeltakerne har hatt færre sykehusinnleggelser og kontakt med akuttmottak etter deltakelse på selvhjelpskurs (5).