Oppfølging av pasienter som bruker litium

Praktisk behandlingsgjennomføring

For å unngå bivirkninger skal pasienter som bruker litium følges nøye ved behandlingsstart, under opptrapping og under vedlikeholdsbehandling (tab 1).

Serumkonsentrasjonen skal måles regelmessig. Sammenhengen mellom serumkonsentrasjon og effekt er godt dokumentert (4). Det er et smalt terapeutisk område og kort vei mellom manglende effekt og intoksikasjon. I Norge angis referanseområdet for serumkonsentrasjon til 0,5 – 1,0 mmol/l målt 12 timer etter siste inntak og ved oppnådd likevekt i serum. Ved bruk av litium i kombinasjonsbehandling ved depresjon vil noe lavere serumkonsentrasjon for enkelte pasienter være adekvat. Ved nivåer over 1,2 mmol/l vil faren for bivirkninger øke, og nivåer over 1,5 mmol/l vil ha toksiske effekter hos de fleste. Nivåer over 2,0 mmol/l regnes som alvorlige – potensielt dødelige – forgiftninger. Serumkonsentrasjonen skal måles hyppig den første tiden behandlingen pågår – ukentlig første måned, deretter månedlig i et halvt år. Etter dette måles litium hver 3. til 6. måned, avhengig av pasientens tilstand. Ved hver doseendring skal litiumnivået måles ved oppnådd likevektskonsentrasjon, etter 5 – 7 dager.

Ved alle tilstander som påvirker væske- og elektrolyttbalansen, som diaré, økt svette og lavt væskeinntak, skal litiumnivået måles. Ved dehydrering og hyponatremi vil reopptaket av litium i nyrene øke og serumkonsentrasjonen stige. Høyt litiumnivå vil videre kunne føre til økt dehydrering ved at legemidlet blokkerer effekten av antidiuretisk hormon på nyrenes samlerør. I alvorlige tilfeller kan pasienten risikere intoksikasjon ved normale doser.

Det er en rekke legemidler som ved samtidig bruk av kan påvirke litiumkonsentrasjonen i serum. ACE-hemmere vil øke litium-serumkonsentrasjonen sekundært til økt utskilling av natrium. Tiaziddiuretika vil også gi økt konsentrasjon av litium på grunn av redusert utskilling i nyrene. Det samme gjelder ikke-steroide antiinflammatoriske legemidler. Ved bruk av litium sammen med disse midlene skal litiumkonsentrasjonen følges nøye, spesielt i opptrappings- og nedtrappingsfasen.

Ved svangerskap er litium ifølge produsenten kontraindisert i første trimester og skal bare brukes på streng indikasjon i annet og tredje trimester. Bipolar lidelse under svangerskapet er forbundet med risiko for både mor og barn, og i en del situasjoner vil farmakologisk behandling være aktuelt. Litium i terapeutiske konsentrasjoner gir en svært liten, men målbar, økning i forekomsten av medfødte misdannelser (5). En viss økt forekomst av enkelte medfødte misdannelser i hjertet er observert, men disse er i utgangspunket svært sjeldne og risikoen må balanseres mot risikoen for alvorlig psykisk sykdom hos mor (6). Det er også beskrevet thyreoideaforstyrrelser hos nyfødte når moren har brukt litium i svangerskapet. Dersom litiumbehandling vurderes som nødvendig, bør laveste effektive dose tilstrebes, helst i monoterapi. Nyrenes evne til å skille ut litium kan være påvirket under svangerskap, og hyppig serumkontroll er nødvendig.

Amming har vært kontraindisert ved bruk av litium. Dette står i kontrast til nyere studier (7, 8), som viser at litiumnivået hos barn som ammes er lavt og godt tolerert. Litiumbehandling skal ikke alltid avbrytes under amming, men barnet skal følges nøye med serumkonsentrasjonsmålinger, målinger av nyrefunksjon og forholdet thyreoideastimulerende hormon (TSH)/tyroksin (T4). Små barn kan lett bli dehydrert ved tilstander som diaré og forkjølelse – med fare for litiumintoksikasjon. Ved slike tilstander skal barnet følges spesielt tett.